«Noe av appellen var at de ikke var del av våre liv»

Nå kan a-ha bygge opp utilnærmeligheten igjen. I hvert fall fram til comebacket.

FARVEL, A-HA: Under den første av deres avskjedskonserter i Oslo Spektrum i november i fjor, benyttet Magne Furuholmen tidlig anledningen til å oppfordre folk til å komme tilbake hit neste år, for det kom til å bli «et helt annet show».

Det var på sett og vis bare en saksopplysning — konsertene den gang var slutten på «Foot of The Mountain»-turneen, mens den offisielle avskjedsturneen begynte først fire måneder seinere — men det lød, om ikke direkte desperat, så kanskje litt vel forretningsmessig.

HVIS MAN SKAL ENDE opp, som man uvegerlig gjør, med å veive hendene sidelengs og synge med, i et altfor umandig stemmeleie, på wave goodbye, wave goodbye-partiet av «Manhattan Skyline» — vel, så hadde det vært fint om det føltes som om man faktisk vinket farvel også.

Det gjorde det definitivt i går kveld, da a-ha avsluttet den fantastisk titulerte «Ending On A High Note Tour» med en aller siste konsert i Oslo Spektrum.

De hadde spart akkurat den riktige sangen til slutt, en tidlig hit som toner ut med setningen «I'll be gone in a day or twoooo».

MAGNE FURUHOLMEN var som vanlig en opplagt, krokryggsimulerende seremonimester.

Paul Waaktaar lagde som vanlig ikke noen scene av at forsvinnende få av sangene han i Jan Omdahls bandbiografi «Swing Of Things» lister som sine favoritter, sto på settlista.

Og Morten Harket — med svai i knærne og løs dresskjorte, som på bryllupsnachspiel — var ikke mer konsentrert om å høre sin egen vokal enn at han også fant øyeblikket til å takke publikum for hvordan «dere har vært del av våre liv», slik «vi har vært del av deres liv».

SIDEN HAN VAR INNE på det: Jeg kan huske hvordan noe av appellen til a-ha en gang besto i at de nettopp ikke var del av våre liv.

At de tilsynelatende aldri dukket opp på Spellemannutdelingen for å motta prisen for beste popalbum, for eksempel, gjorde dem om mulig bare mer uimotståelig:

Det betød at de var opptatt med å spille inn en musikkvideo i brytersko på den kinesiske mur, eller legge seg ut med en James Bond-komponist, eller introdusere Duran Duran for Gunvor Hofmo.

SÅ DETTE FÅR VÆRE trøsten for dem som føler at a-ha kunne hatt noen gode år til (en av dem er Paul Waaktaar, som historisk nok tok mikrofonen og understreket at «vi alle vil lage musikk i årene som kommer»):

Tida framover blir en mulighet til å bygge opp utilnærmeligheten igjen — i alle fall inntil de om en ti års tid, som Audun Vinger foreslo under åpningen av den pågående a-ha-utstillingen på Nasjonalbiblioteket i Oslo, kan framføre hele det underkjente 1993-albumet «Memorial Beach» på Øyafestivalen.

I ANLEDNING UTSTILLINGEN, som a-ha selv besøkte denne uka, deles det for øvrig ut merchandise: Et pappkort i lommeformat, med et opptrykk av en promoplakat for «Stay On These Roads» på den ene siden, og en kalender for 2011 på den andre.

Ingen av datoene er merket av.

Så det er, for alt man vet, noe Magne Furuholmen la igjen for å si at når det gjelder den Øya-konserten, så er de faktisk ledige allerede til sommeren.