Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Noe er galt i heltevesenet

Noen ganger kommer regler og systemer i veien for en undervurdert egenskap: heltemot.

22. JULI:  Mandag kommer rapporten om hvor systemene sviktet. Foto: Håkon Eikesdal / Dagbladet.
22. JULI: Mandag kommer rapporten om hvor systemene sviktet. Foto: Håkon Eikesdal / Dagbladet. Vis mer

Heldigvis er det ikke ofte man befinner seg i en situasjon der man har bruk for godt, gammeldags heltemot. Kanskje er det derfor vi har en tendens til å glemme hva det egentlig er. I disse OL-tider vanner vi ut heltebegrepet ved å bruke det om idrettsstjerner som Usain Bolt og Ezinne Okparaebo. De er store atleter og flotte forbilder. Men helter er de ikke. Mandagens 22.juli-rapport vil fortelle noe om hva heltemot er, hvorfor det er viktig at samfunnet vårt løfter det fram og hvordan vi kan gjøre det langt bedre enn i dag.

En helt er en person som gjør en bragd uten at belønningen står i forhold til innsatsen. En helt har vilje og evne til å gjøre noe som koster, noe uegennyttig, for andre eller for en større sak. Enten i form av utrettelig arbeid eller i form av ekstraordinær reaksjon i ekstreme situasjoner der andre står og ser på. Så viktige er helter at vi i stor grad har profesjonalisert heltevesenet. Politifolk, ambulansepersonell og brannmenn risikerer hver dag sitt eget liv for å hjelpe andre. Dessverre hender det at de reglene og systemene som er der for å sikre og styrke innsatsen, svikter, eller enda verre, blir til hindre. Mange har opplevd å bli stående som passiv tilskuere i stedet for å gå aktivt inn i en situasjon. Man tør ikke, må kanskje ikke, vil helst vente på at proffene skal ta seg av det. Noen ganger får det fatale konsekvenser. Dessverre skjer det ofte at også de profesjonelle heltene blir stående i villrede og vente.

I oktober 2009 mistet tre personer livet i en trafikkulykke på E39 ved Flekkefjord. Åtte ble skadd. Brannvesenet ankom ulykkesstedet etter tre minutter. Først etter 36 minutter kom politiet. I bergensområdet har det skjedd tre ganger på tre år at mennesker er blitt drept mens ambulansen har stått utenfor og ventet på politiet. I oktober 2010 ble Kay Ivar Sommerschild (25) skutt i en leilighet i Lyderhornslien. Mens 25-åringen døde i sitt eget hjem, ventet ambulansen utenfor i 23 minutter. Lydloggen fra AMK viser at det tok minst 32 minutter fra første nødsamtale og til politiet tok seg inn i leiligheten. «Kan de komme nå! Jeg orker snart ikke mer», ropte Sommerschilds samboer ut i leiligheten. I august 2011 ble Sulejman Hamzic (23) knivstukket hjemme på Askøy da han grep inn mot en mann som banket samboeren sin. Ambulansen ventet 200 meter unna mens politiet var opptatt med å kjøre feil. Kameratene brakte til slutt selv Hamzic de 200 meterne bort til ambulansen, men det var for seint. I januar i år ble ambulansen stående og vente på politiet i sju minutter etter drapet på Hilda Feste (98) i Os. Politiet brukte 26 minutter på å komme til åstedet. Mandag vil vi få høre om alt som gikk galt 22. juli 2011. Det vil handle om beredskapssituasjonen generelt og kommunikasjons- og samarbeidssvikt på flere nivåer. Men mye vil handle om dette for heltevesenet dagligdagse problemet, politiets responstid. Ambulanse og politi fikk melding om skyting på Utøya samtidig. Etter ett minutt var ambulansebilen på veien. Politiet brukte ti minutter ekstra. Ambulansepersonalet ble tvunget til å stå og vente svært lenge på å få komme ut til øya.

Årsaken er at helsepersonell har streng instruks om å holde seg unna såkalte skarpe oppdrag til politiet har sikret åstedet. Problemet er bare at politiet er den eneste nødetaten som ikke har krav om responstid. Brannvesenet skal være på åstedet innen ti minutter. I byer er anbefalingen at ambulansen skal kunne nå 90 prosent av befolkningen innen 12 minutter. Jo lengre tid politiet bruker, jo lengre tid tar det før helsepersonellet får kommet i gang. På Utøya var tida så altfor knapp, slik den ofte er. Heldigvis finnes det hverdagshelter som kommer til unnsetning. Hvor mange båtfolket reddet, er uvisst, men det var mange. De hadde ingen regler å forholde seg til. De reagerte instinktivt, fikk båter på vannet og dro ut på fjorden med fare for sitt eget liv, for å berge så mange som mulig.

Helsedirektør Bjørn Inge Larsen har foreslått å endre instruksen for helsepersonell og i større grad la dem få lov til å rykke inn tidligere. Han får støtte fra leder for akuttmedisinsk seksjon i Helse Bergen, Guttorm Brattebø. Stortingets 22. juli-komité har bedt regjeringen blant annet vurdere hvilken politidekning som må til for å innføre en responstid for politiet. I sommer gikk Senterpartiet ut og forlangte en responsgaranti. Forslaget har egentlig vært diskutert i mange år.

Ingen kan kreve at noen skal risikere sitt eget liv. Det er ikke for alle å stupe inn i et brennende hus eller å redde barn fra kuleregn. Men mange av oss trenger å la oss inspirere av campingfolket og øve opp vårt heltemot. Vi må anerkjenne virkelige helteegenskaper, for de er uunnværlige. Profesjonelle helter må akseptere at risiko er en del av yrket de har valgt. Mye må vurders og utredes etter 22. juli. Men det virker klart at noe av det viktigste myndighetene kan gjøre, er å innføre responstid for politiet, slik at livreddere får gjort det de skal.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media