SIVILISERT: Artikkelforfatteren har i sommer tilbakelagt 2368 km på sykkel i USA fra Seattle i nord til Los Angeles i sør. Han var nervøs for hvordan trafikkbildet ville se ut fra sykkelsetet i privatbilismens hjemland, men nervøsiteten viste seg raskt å være ubegrunnet. Foto: NTB scanpix
SIVILISERT: Artikkelforfatteren har i sommer tilbakelagt 2368 km på sykkel i USA fra Seattle i nord til Los Angeles i sør. Han var nervøs for hvordan trafikkbildet ville se ut fra sykkelsetet i privatbilismens hjemland, men nervøsiteten viste seg raskt å være ubegrunnet. Foto: NTB scanpixVis mer

Noe er galt når til og med amerikanerne slår oss på sykkelkultur

Hvorfor er vi så sinte?

Meninger

Hver vår, like sikkert som at skisesongen er på hell og fotballsesongen er i gang, kommer skriveriene i norske aviser om krigen. Ikke den kalde, ikke den kommende, men den pågående krigen mellom bilister og syklister om noen kvadratmeter asfalt på norske veier.

Jeg er en ivrig syklist og må innrømme at jeg kjenner igjen beskrivelsene jeg leser. Ikke bare av bråsinte bilister som irriterer seg over å miste noen sekunder på vei hjem til middagen, men også av syklister som hiver seg inn i og ut av veibanen uten blikk for trafikken rundt seg.

Fred Manskow Nymoen
Fred Manskow Nymoen Vis mer

Det er et paradoks, i et land hvor det meste er på stell, hvor vi ivaretas av et velfungerende samfunn fra vugge til grav – at vi makter å la oss provosere så intenst av noe så uvesentlig som at vi enten blir litt forsinket på vår vei dit vi skal, eller at vi må justere ned forventningen til hva pulsmåleren skal vise etter akkurat denne motbakken.

Jeg har lenge lurt på hvorfor det er sånn. I sommer har jeg gjort en erfaring som kanskje kan belyse det spørsmålet – og det er dessverre litt trist.

Jeg har i løpet av tre uker i juni og juli tilbakelagt 2368 km på racersykkel i USA. Jeg har syklet fra Seattle i nord til Los Angeles i sør. Jeg har syklet på store og små veier, på veiskulderen, i veibanen, på sykkelveier og dessverre også noen svært plagsomme kilometer på en ikke spesielt velholdt grusvei. Akkurat den kunne Google Maps ha spart seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg var nervøs for hvordan trafikkbildet ville se ut fra sykkelsetet i privatbilismens hjemland. Jeg har kjørt mye i USA, så jeg vet hvor intenst det kan oppleves. Den nervøsiteten viste seg raskt å være ubegrunnet.

Jeg har blitt passert av små sexy sportsbiler i knallfarger, gigantiske trailere med digre tømmerstokker på hengeren, store campingbiler, gamle klassiske «amerikanere» og massive firehjulstrekkere – la oss si at jeg har blitt passert av noen tusen biler til sammen. Og jeg kan like gjerne innrømme det med en gang – jeg har også blitt passert av andre syklister.

I løpet av disse ukene har jeg blitt tutet på tre ganger. Tre. En var et forsiktig støt med hornet fra en trailersjåfør som ville at jeg skulle vite at «her kommer jeg, jeg er stor, og jeg vil ikke at du skal skade deg». Man hører forskjell på det og et fullt støt i et airhorn.

En var oppmuntring under en forbikjøring i en sur motbakke – det vet jeg fordi personen i passasjersetet rullet ned vinduet og ga meg en entusiastisk tommelfinger i været.

Den tredje er jeg usikker på – det kan ha vært irritasjon, men det kan også ha vært en advarsel som kom litt voldsomt ut. Men la oss si at det var irritasjon. Det betyr at jeg, på tre uker, over nesten to og et halvt tusen kilometer, har provosert ÉN bilist såpass at han la seg på hornet.

Jeg har syklet i flere sure oppoverbakker i intens varme, hvor bilene bak meg har ligget tålmodig på vent til veien rettet seg ut og forbikjøring var forsvarlig.

Jeg har til og med stått forvirret på en avkjøring og sjekket kartet og glemt at det kanskje kunne stå en bil bak meg – og det gjorde det.

Hva gjorde sjåføren da jeg virret ut av veibanen? Han smilte og vinket. Syklistene som kjørte forbi meg, sa forsiktig «I’m on your left» før de kjørte opp på siden, sa noen oppmuntrende ord og fortsatte forbi.

Hvordan har det seg at min opplevelse av trafikken i Amerika er så annerledes enn den opplevelsen jeg sitter igjen med etter mine treningsturer i Oslo-området, etter å ha lest de årvisse rapportene om kampen om asfalten? Hvordan kan vi, som ser på oss selv som så lykkelige og siviliserte og fellesskapsorienterte, fremstå så annerledes enn den overfladiske, selvopptatte, statusjagende amerikaneren?

Er det rett og slett slik at vi ikke er vant til å ferdes ute blant folk? At vi, når vi skreller bort velferdssamfunnets overbygning, fortsatt er selvsentrerte mennesker som ser på andre som et hinder som må forseres fordi jeg skal frem?

Om det er sant, hjelper det ikke med holdningskampanjer. Da er det god gammeldags oppdragelse som må til.