Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Noe er råttent i drømmeland

«Hollywood» er et sukkertøy av en serie, som tar merkelig florlett på de alvorlige temaene den lufter.

GLAMOUR: «Hollywood» er en ny Netflix-serie fra filmbyens gullalder på 40-tallet. Se traileren. Vis mer

Et bensinstasjon-bordell er blant de viktigste kulissene i Netflix' nye serie om Hollywoods gullalder. Kunder som vil ha spesialbehandling, trenger bare å sveive ned vinduet og si «til drømmeland», før en pen, ung mann dumper ned i passasjersetet og lover å ta dem med dit.

«Hollywood»

4 1 6

Dramaserie

1. mai 2020
Beskrivelse:

Bordellet og filmsettet er to sider av samme sak, i denne serien fra Hollywoods gullalder.

Kanal:

Netflix

«Serien kjæler ved råttenskapen, får oss til å fnise av den»
Se alle anmeldelser

Bordellpappa Ernie finner sine ansatte på bar, der de drukner sorgene etter mislykkede auditioner og funderer på hvordan de skal klare å betale husleia. Onkel Ernie vet råd. Han kunne vært en slimete skurk av en karakter, som utnytter naive ungdommer på sitt mest sårbare. I stedet er han en av heltene i «Hollywood» - denne pastellfargede, happy-go-lucky-versjonen av filmbyen, som knuser drømmer og bygger dem opp igjen i samme åndedrag.

Ryan Murphy

Serieskaper Ryan Murphy står bak publikumssuksesser som «Glee», «Nip/Tuck», «American Horror Story» og «Pose». Det er lite sang i «Hollywood», men stemningsmessig kan den minne bitte litt om high school-musikalserien «Glee». Dette er et sukkertøy av en serie, proppfull av melodrama (du kommer til å grine!), humor, stilige bifigurer og frekke replikker. Men den tar også merkelig florlett på alle de alvorlige temaene den lufter, i den grad at du blir sittende og lure på hva den egentlig forsøker å si.

Bensinstasjonen er utvilsomt et slags bilde på filmbransjen. «En bransje som selger drømmen om det rene og plettfrie, men som er pill råtten på innsida», slik Ernie selv beskriver den overfor en av sine nyansatte, skuespillerspiren Jack Costello.

Overgriper

Men serien kjæler ved råttenskapen, får oss til å fnise av den. Det fremste eksempelet er den mektige skuespilleragenten Henry Willson, en slags homofil Harvey Weinstein. Han spilles av Jim Parsons, kjent fra «The Big Bang Theory», et komisk talent som får overgrepsscenene til å framstå som absurde humorøyeblikk. Den nostalgiske filmmusikken som akkompagnerer alt, hjelper selvsagt på. Og det faktum at Henry er blant seriens desidert mest interessante figurer - i sterk kontrast til de sjablongaktige ungdommene i hovedrollene.

Serien følger Jack og en gruppe andre unge mennesker som forsøker å slå gjennom i filmbyen på 40-tallet. Fire skuespillere, én regissør og én manusforfatter. Flere av dem stiller med et handikap, slik bransjen vurderte det på den tida: Én er svart, én er halvt asiat, én er homofil, og én er homofil og svart. Gjennomgangstemaet er behandlingen de får i bransjen og fordommene de blir møtt med, både der og utenfor.

Alternativ historie

Men dette er alternativ Hollywood-historie. De rike og mektige er ikke bare slemme kynikere og overgripere. De er faktisk innmari kule. Noen av dem er rene idealistene. Selv overgripere kan slumpe til å ha hjertet på rett sted når det kniper.

Det store spørsmålet som utforskes, er hva som kunne skjedd med Hollywood på 40-tallet hvis noen av disse maktmenneskene hadde tatt sjansen på å utfordre de uskrevne reglene? De som gjorde at minoritetsskuespillere bare fikk spille tjenestefolk, og som hindret homofile i å stå fram offentlig. Hva kunne skjedd da? Som en av hovedpersonene sier: «Filmer viser oss ikke bare hvordan verden er, de viser oss hvordan verden kan være (...) Jeg tror vi kan endre verden.»

«Hollywood» forsøker ikke å endre verden. På sitt beste minner den oss om at drømmer og muligheter ikke er likt fordelt, og aldri har vært det. Men feelgood-stemningen rykker oss opp før vi har rukket å dykke særlig dypt. Når hovedpersonene lar tårene renne, så gir det mening fordi vi har sett historien deres mange ganger før, i andre filmer og serier. Ikke fordi akkurat denne historien har overbevist oss om at de har det tøft.

Men underholdende, det er det.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!