TREKLØVER: Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp), justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen (Frp) og fungerende kunnskapsminister Henrik Asheim (H) (t.h.) fotografert i høst. Foto: Tore Meek / NTB Scanpix
TREKLØVER: Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp), justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen (Frp) og fungerende kunnskapsminister Henrik Asheim (H) (t.h.) fotografert i høst. Foto: Tore Meek / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Rettsstaten

Noe er råttent i staten Norge

Vi trekker på skuldrene mens institusjonene trues.

Meninger

Hvorfor er det ikke mer bråk i Medie-Norge, blant jurister og parlamentarikere, når Høyres Peter Christian Frølich, Frp’s Sylvi Listhaug eller Per Sandberg blander rollene? Hvorfor møtes det bare med skuldertrekk når regjeringspartienes representanter utfordrer institusjonenes integritet? Jeg håper Erna Solberg tar truslene på bakrommet, for ellers kan det bli farlig.

Men jeg tviler.

Mens Trump samarbeider med Russland og Viktor Orbán avvikler demokratiet, kan regjeringens opptreden virke bagatellmessig. Problemet er bare at det er de små tingene som får hele kulturen til å råtne, og med det råtner institusjonene.

Den finske rettsteoretikeren Kaarlo Tuori omtaler i boken Ratio and voluntas det han kaller en konstitusjonell kultur. Han påpeker at som de fleste er klar over, holder det ikke å ha lover og regler. De kan endres, de kan tøyes, og de kan brytes uten konsekvenser – noe #metoo har vist.

Dette gjelder spesielt politikere og andre maktmennesker. Dersom det ikke står en intern kultur i veien for at de gjør som de selv ønsker, har lover og regler lite å si. Den eneste måten å forhindre dette, er å verne om en kultur som ikke tillater misbruk.

Avbyråkratisering- og effektiviseringsreformen, samt kommunereformen, fungerer slik sett som en brekkstang. Ved å holde ansatte opptatt med reformer, får man gjort det man ønsker å gjøre. På ett år har saksbehandlingstiden i sivile saker steget fra syv til atten måneder. Dommerne og domstolsadministrasjonen skriker etter ressurser, men får bare noen millioner ekstra. Rettshjelpstiltak blir foreslått kuttet. Gratis-rettshjelpsinstituttet står uten den nødvendige oppdateringen, og rettshjelp for borgere overfor forvaltningen er så godt som ikke-eksisterende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når diverse forvaltningsorganer samtidig får sine budsjetter kuttet, må si opp ansatte og endre drift, er realiteten at regjeringen driver en aktiv nedbygging av disse institusjonenes integritet.

Regjeringen vil naturligvis svare at dette ikke er sant – de bare effektiviserer, ingen skade skjedd. Likevel behøver man bare å ta en titt på de enkelte regjeringsrepresentanter, og deres partifeller, for å se at denne kampen mot institusjonenes integritet foregår for fullt.

Først ute var stortingsrepresentant Peter Christian Frølich (H), som ikke bare var ute og sa, men også i ettertid forsvarte, sine egne uttalelser om det pågående klimasøksmålet. Kort og godt sa han: Staten bør vinne, og om vi ikke gjør det, endrer vi grunnloven.

Én ting er å ytre seg om at man må endre grunnloven. En annen er å gjøre det mens en sak pågår om grunnloven. Og enda mer problematisk blir det når han i tillegg går ut og sier at Stortinget aldri selv mente at loven skulle brukes slik – altså uttaler han seg om et lovtolkningsspørsmål som står for domstolene.

Før den tid igjen har Per Sandbergs anmodninger til forskere om å være «mer næringsvennlige», fått oppmerksomhet, men lite overgår at han delte sin private e-post med topplobbyister innenfor fiskerinæringen. Og da eks-justisminister Anders Anundsen laget informasjonsfilm om norsk politi og fikk embetsfolk til å bidra til hans politiske virke, syntes noen av oss at det var komisk. Men latteren satte seg fast i det sterkt prinsipielt problematiske i det som skjedde.

Verstingen er muligens populistsjefen selv, Sylvi Listhaug, som mens hun satt i sentralstyret til Frp og behandlet OL i Oslo var ansatt hos First House for å lobbe nettopp denne saken opp mot eget parti. Til tross for at denne saken er sterk problematisk, stilnet det raskt.

At ingen slår ned på dette, er vanskelig å fatte. Mer oppmerksomhet har det vært om Oktoberbarna, et vedtak i Stortinget hun nå har lyktes å trenere i seks uker.

Men dette er ikke første gang Listhaug trenerer vedtak eller ignorerer regler hun er forpliktet til å følge.

Da flyktningene kom over Storskog i 2015 proklamerte Listhaug at disse skulle jammen ikke få opphold – de skulle ikke engang få realitetsbehandlet sine søknader. Dette var åpenbart ikke sant – man måtte vurdere søknadene, alt annet ville være i strid med Menneskerettighetskonvensjonen, noe enhver jurist kunne fortalt henne.

Men hun fikk viljen sin – en stund. I mellomtiden ble alle flyktningene sittende på diverse mottak i nesten ett år, uten søknadsbehandling. Under regjeringens budsjettkrise, når oppmerksomheten var et annet sted, slippes nyheten om at flyktningene må få realitetsbehandlet sakene sine. Saken ble, i motsetning til Listhaugs utspill om egne vinnersaker, nesten ikke dekket.

Listhaug lot menneskers liv henge i limbo i nesten et år, og hun slapp selv unna negativ PR.

Dette er ikke alt. Det er kanskje ikke mange som husker hennes opptreden da politiet i Bergen gikk til razzia mot syrere, som politiet mente hadde løyet om sitt opprinnelsesland. Listhaug roser aksjonen, skriver NRK, og siterer henne på at «– Det er viktig vi går etter dei vi veit lyg om identiteten, for desse menneska undergrev heile asylinstituttet».

Realiteten er at Listhaug her uttrykker rimelig klart at hun ikke bare støtter en pågående politiaksjon, hun sier også at de siktede har gjort noe som er straffbart. En mindre kjent side av uskyldspresumpsjonen i EMK artikkel seks, er at den også gjelder uttalelser fra ansvarlige embetsfolk om pågående saker. Én ting er at Listhaug ikke takker nei til å uttale seg om en pågående straffesak. En annen ting er at ikke ett menneske i Medie Norge eller i statsmaktene selv, påpeker hvor hårreisende det er når hun gjør det.

Hva som er årsaken til denne utstrakte rolleblandingen, eller manglende forståelse av egen rolle, er vanskelig å si. Kanskje er man inspirert av USA, Polen eller Ungarn. Kanskje er man rett og slett bare ikke klar over det. Erna Solberg er i alle fall taus, og Siv Jensen har nok å håndtere all den tid saken om hvordan hun presset tidligere leder av SSB Christine Meyer ut av byrået, fortsatt verserer.

Realiteten er likevel at når media lar disse sakene gå, de parlamentariske organene knapt sier et kvekk om det, og jurister trekker på skuldrene – da får denne kulturen lov til å bli en del av vårt system. Og slik flyttes grensene, litt etter litt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook