Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Noe er råttent!

Et større drama enn et norsk kommunevalg: «Hamlet» av William Shakespeare, framført i naturlige omgivelser på Akershus slott. Teater som i motsetning til politikken er uten kompromisser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SLAGSMÅL, SEXSKANDALER,

intriger og maktkamp. Nei, vi snakker ikke om norsk politikk, men om Shakespeares «Hamlet», framført i det fri på Akershus slott. Teatergruppa TNT Theatre Britain reiser fra slott til slott i Europa - i alt 44 spillesteder - stiller opp sin enkle scene og dundrer løs med ord som betyr noe, i motsetning til de fleste valgtalene i kommunepolitikken.

«Noe er råttent i kongeriket Danmark!» roper en slottsvakt. «Husk meg!» jamrer spøkelset. «Svakhet, ditt navn er kvinne!» fråder Hamlet, og like etterpå: «Å være eller ikke være, det er spørsmålet,» mens en flokk ender flyr i plog rett over hodet på ham i kvekkende iver etter å komme seg lenger sør. Rett som det er kommer et par gardister gående tvers igjennom scenen på sin vaktrunde, en og annen måke skingrer gjennom replikkene, og rådhusklokkene høres ekstra skjebnetunge der de klinger en gang i kvarteret.

HAMLET ER EN GÅTE.

Eller flere gåter. Han spilles med inntrengende kraft av Martin Christopher, iført et svart, turndrakt-aktig kostyme og en lang, svart skinnfrakk. Han er mørk og blek, med høy panne og store øyne, som en forpint utgave av Edgar Allan Poe.

Åtte skuespillere innehar samtlige roller; fantastiske aktører; den kjølige dronning Gertrude, den harde, men samvittighetskvalte kong Claudius, den stakkars Ophelia som forvandles fra å være en munter ungjente til et sinnssykt vrak. Rosencrantz og Rosenstiern er klovner, likeså graverne. Laertes er den harmdirrende hevner, Horatio Hamlets eneste kamerat og øyenvitne til de voldsomme begivenhetene.

SPØRSMÅLENE HAGLER:

Blir Hamlet gal eller spiller han gal? Hva er drivkraften bak hans handlinger? Er han en romantisk idealist eller en beregnende hevner?

Hans H. Kinck kalte stykkets tema «bevissthetsspaltning og tvil som syke». For Johannes V. Jensen var Hamlet «det fribårne, livsfriske utbrudd av natur, som blir brutalisert av det rå miljø han er plassert i». Harold Bloom mener Hamlets endelige problem er hans frykt for å gå æreløs ut av historien. Som Bloom uttrykker det: «Hamlet, den mest karismatiske og intelligente av alle fiktive skikkelser, peker på vårt håp om å kunne opptre modig når vi er fremme ved den slutten vi alle deler.»

SVERDENE GÅR SOM

lynild på scenen. Snart er scenen full av lik. Kanskje er Hamlet velmenende fra starten, når han tar på seg å gjenopprette en verden som «er gått av ledd». Men han ender opp i et kaos av galskap og drap.

Utmattet og full av spørsmål vakler man ut mellom Akershus' murer. Trøsteren får være Harold Bloom, som forsikrer at Hamlets «gåter kommer til å bli blottlagt, en etter en, på samme vis som teologene og mystikerne i framtida kommer til å tyde Guds mysterier». Men foreløpig, mine venner, må vi nøye oss med Hamlet siste ord til verden: «The rest is silence.»