Noe feiler norske leger?

DEN STØRSTE UTFORDRINGEN for fremtidens helsevesen er ikke pengesekken, men mangel på arbeidskraft. En rettlinjet fremskriving av utviklingen de siste 10-15 år vil innebære at 50 prosent av ny arbeidskraft frem til 2025 må gå til helsesektoren. Det er definitivt ikke mulig. Mange europeiske land, blant annet Finland, synes å være seg bevisst denne utfordringen i langt større grad enn vi er i Norge. Arbeidsgiverforeningen Spekter ønsker å bidra til at norske sykehus skal kunne ta hånd om fremtidens pasienter på en best mulig måte. For å forstå hva Norge kan lære av internasjonale trender, må man blant annet vite noe om utgangspunktet. Spekter har derfor analysert ressurssituasjonen for sentrale yrkesgrupper i noen europeiske land der vi fant nasjonale oversiktstall; Danmark, Finland, Tyskland og Skottland.

SAMMENLIGNINGER mellom sykehus er en krevende øvelse; de forskjeller man måler avhenger av målemetoden. De årlige samdatarepportene om norske sykehus viser forskjeller på opp til 25 prosent mellom sykehusene når man bruker begrepet «kostnadseffektivitet», mens forskjellene nærmer seg 100 prosent dersom man beregner sykehusenes ulike aktiviteter (innleggelser, dagopphold, poliklinikk) i forhold til årsverk. Slike analyser må tolkes ulikt og med stor forsiktighet. Utskrivninger og poliklinikk pr årsverk gir på ingen måte en fullstendig beskrivelse av sykehusenes aktivitet. Ikke minst krever stadig mer avansert behandling mer tid internt i sykehusene både til prosedyrer og samtale med pasientene. Å sammenligne sykehusaktivitet over tid er derfor spesielt vanskelig.

Å sammenligne på tvers av land er ikke mindre krevende, særlig på grunn av forskjeller i begrepsbruk, ulike definisjoner av årsverk, ulik klassifisering av aktivitet, organisering etc. Man må ta høyde for at tallene i ulik grad avspeiler realitetene.

I vår studie fant vi imidlertid så betydelige forskjeller i aktivitet pr årsverk mellom Norge og de nevnte landene at vi ikke tror de kan bortforklares. Mens Norge bruker mest penger pr innbygger på helsetjenester og har best ressursdekning av helsepersonell når man regner i forhold til innbyggertall, har vi definitivt lavest aktivitet pr årsverk for flere yrkesgrupper. At dette er reelle forskjeller, er vi sikker på.

SPEKTER BESØKTE tre sykehus i Finland for med egne øyne å se hva som kan ligge til grunn for at aktiviteten pr årsverk i Finland for eksempel ser ut til å være 80 prosent høyere for leger og 39 prosent høyere for sykepleiere i vår studie. I våre foranalyser fant vi ingen forskjell mellom Norge og Finland i arbeidstid pr år.

Inntrykket fra Finland er at trange økonomiske rammer har tvunget dem til å få mest mulig ut av sine ressurser. Sykehusene vi besøkte har i langt sterkere grad enn i Norge tilrettelagt for at legene og sykepleierne kan bruke tiden sin på pasientbehandling. De har eliminert en rekke av de «tidstyver» vi sliter med i Norge.

Mer støttepersonell rundt arbeidsprosesser, mindre rapportering og skjemavelde, gode sekretærfunksjoner som gjør papirarbeid, og ikke minst at legene tar beslutninger nært pasienten, gir bedre produktivitet. Unge og nytenkende leger er satt i viktige lederposisjoner. Disse har medisinsk kompetanse, fullmakter og ledelsesautoritet til å ta beslutninger om pasientbehandlingen uten unødige omveier. Behandlingsprosesser er blitt strømlinjeformet for sentrale pasientgrupper, og «strykninger» av operasjoner, som stjeler 10-15 prosent av kapasiteten i Norge, er eliminert mange steder. Effektivisering av tradisjonelle arbeidsrutiner med mye møter og lange visitter hadde frigitt tid til pasientene.

DISSE OMLEGGINGENE av gammel praksis og arbeidsmønstre var gjennomført raskt og effektivt, og uten at lammende «prosesser» hadde hindret dem. Det fremkom ikke at det hadde vært store konflikter av den grunn. De var jo åpenbart tvunget til å løse forholdene uten å bruke sjekkheftet. Fagorganisasjonene involverte seg lite i forhold som best kunne løses lokalt, noe som delvis synes å bero på kultur for individuell fleksibilitet og tillit mellom profesjonsgruppene, men kanskje ikke minst på at tillitsvalgte var med i ledergruppene. Forbedringer for å kunne ta hånd om pasientene innen tilgjengelige rammer var et felles mål for både ledelse og ansatte.

Når det gjaldt arbeidstid, fant vi imidlertid forskjeller som ikke var kommet frem i våre forhåndsanalyser. For eksempel er en viss grad av legemangel løst ved at finske leger arbeider svært mye overtid og har lange vakter som går betydelig utover det vi vil akseptere som forsvarlig i Norge. Ved noen avdelinger synes legeressursene å være presset utover det ønskelige, med altfor lite tid til pasientene som konsekvens. Dette er virkemidler som definitivt ikke frister til kopiering.

AT FINSKE SYKEHUS har høyere kostnadseffektivitet enn norske er ikke noen nyhet. Blant annet viste en norsk-finsk studie i 2006 (Linna, Hakkinen, Magnussen) at Norge lå 17-25 prosent lavere i effektivitet enn Finland. Vi finner ingen magiske formler for den høye legeproduktiviteten i Finland, men enkle grep hadde ført til forbedringer. Enkle grep som erfaringsmessig kan ta svært lang tid dersom altfor detaljerte prosesser står øverst på dagsorden. Som fortsatt praktiserende sykehuslege en dag i uken vet jeg at det mest tilfredsstillende for en helsearbeider er å få behandle pasienter, og at det mest demotiverende er å bli hindret av plunder og heft som skyldes organisatoriske forhold, utstyr som er på feil plass, dårlig planlegging etc. I Finland har man tatt konsekvensen av dette og strukturert organiseringen og ressursene med enkle, men faste grep som åpenbart virker. Derfor er det ingen tvil om at forholdene for det finske sykehuspersonalet legger mye bedre til rette for produktiviteten enn i Norge, selv etter at man har «korrigert» for den kunstig høye produktivitet man oppnår gjennom alt for mye overtid i flere yrkesgrupper.

Arbeidsgiverforeningen Spekter er ikke opptatt av å sammenligne norske og utenlandske helseprofesjoner med meterstokk. Om forskjellene er 30 prosent eller 80 prosent mellom Norge og andre land er ikke det vesentlige. At enkelte målevariabler viser forskjeller på opp mot 100 prosent mellom norske sykehus, synes vi egentlig er nok. Legeproduktiviteten i Finland ser definitivt ut til å være høyere enn i Norge. Heldigvis vil jeg si, fordi det tyder sterkt på at svært enkle grep, som sykehusene selv kan ta styringen over, virker.

LEGEEFFEKTIVITET er bare en av flere viktige betingelser for at sykehusene skal yte pasientene god hjelp. Det er en helhet som ser alle profesjonsressurser i en sammenheng, som vil gi pasientene det beste tilbud i fremtiden.

Tror vi det er noe galt med norske leger? Nei. Men når det gjelder organiseringen rundt deres arbeid, er vi ikke fullt så sikker.