Noe for enhver?

- JEG ER GLAD

i foto... Men når dama tar med seg en sykkel i senga... Da vet jeg ikke helt...!

Den litt nølende, men likevel ganske klare kommentaren falt blant kakespisende og kaffedrikkende i et bursdagslag nylig. Avisene har dekket Vibeke Tandbergs retrospektive utstilling på Astrup Fearnley Museet godt. Sist torsdag åpnet Stenersenmuseet en retrospektiv minneutstilling med Christer Strömholm.

BEGGE DELER ER FOTOKUNST.

En sammenlikning ville være meningsløs. Umulig. Tandberg har i ti år «fotografert» en identitetsproblematikk. Postmoderne forklaringsmodeller (en selvmotsigelse?) og mer eller mindre forståelige analyser følger gjerne hennes arbeider. Lenge før postmodernismen ble en -isme, ble Strömholms svart-hvitt-bilder fra outsidermiljøet i Paris og hans portretter av barn stående som klassikere. Også disse fotografiene drøfter i høyeste grad identitet. Men det vi ser på Stenersenmuseet, trenger ingen forklaring. Den gir seg selv. Når vi ser. Det blir ikke enklere av den grunn.

«ATT BETRAKTA BILDER Ä R

SVÅRT

- mycket svårt!

Utan förklarande texter är det bara du,

betraktaren,

som ger bilderna liv.

Vad du ser i bilderna, beror på dig själv.

Det är dina erfarenheter, dina känslor, din uppväxt, dina minnen,

som skall fungera.

Se själv - tänk själv.

Jag kan inte hjälpa dig.»

CHRISTER STRÖMHOLMS ORD

kan være gode å ha med seg på veien fra Stenersenmuseet til Astrup Fearnley Museet. De beroliger, trøster og oppmuntrer. Oppfordringen om å bruke seg selv er relevant for alle møter med kunst. Når Tandberg - utkledd som prinsesse - tar med seg en sykkel i senga, er ikke reaksjonen gitt. Hos enkelte vil det vekke latter. For noen blir det en interessant utfordring å reflektere over. Andre kjenner sårhet. En sårhet du også opplever i møte med Strömholms fotografi av to små gutter med hver sin håndveske. Det samme bildet kan hente fram smilet. Her trenger ikke reaksjonen ta en omvei. Bildet treffer ethvert hjerte umiddelbart.

SPENNET ER STORT.

Likevel kan bildene på begge utstillingene pirke litt i oss. Hvis vi tillater det. Det Strömholm viser, pirker. Tandberg pirker ved å vise. Møtet med Tandberg er et spørsmål om å kjøpe et prosjekt. Strömholm er direkte. Balsam og ubehagelig. «Subjektive» dokumentarfotografier med tema som «Barndjävlar», står i kontrast til «Princess goes to bed with a mountain bike». «Jeg ønsker ikke å være blond, men det måtte være kult å være naturlig blond for en kort periode,» uttalte Tandberg om et selvportrett noen år tilbake. «Man kaller dem ofte transseksuelle...jeg kaller dem mine venner fra Place Blanche,» skrev Strömholm i forbindelse med bildene av danserne i Paris fra perioden 1958- 1965. Utstillingene rommer noe for enhver. I Oslo. Nå.