Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Noe nytt på TV

I STØVSKYEN

rundt enda en TV-serie, nå om plastisk kirurgi: Her avtegnes rollen som yngre, intellektuell b-kjendis, uten redsel for «det folk er opptatt av». Rollen fylles av Kjetil Rolness, som i Dagbladet 8.10. forsvarer sitt prosjekt. Rundt ham ser man konturene av det kulturelle sceneriet. Selvfølgelig er verken Rolness, journalister eller universitetsfolk som bidrar i det kulturelle sceneriet bare medienisser. Intensjonene er gode, men holdningene blir oppspist av showet. Man ender opp med merkevarebygging på egne vegne. Rolness erklærer at hans prosjekt er alvorlig ment. Han vil drive kulturkritikk, snu om på verdihierarkier og hjelpe «det lave» og stigmatiserte. Men hva er en kritisk holdning uten forståelse for sammenhengen den ytrer seg i, uten praktisk bevissthet?

DAGENS KULTURELLE

sceneri elsker å snakke om TV. Gjør det noe, kan man spørre. Har kanskje Rolness rett, er den som protesterer bare en «middelkulturell», en som holder seg for god til å se TVNorge, og hever seg over folks virkelighet? Nei. Problemet er at det snakkes om det som er på TV, fordi det er på TV. I sceneriet snakker man dermed om seg selv, og døyver samvittigheten ved å forsøke å ta det lett, «antipuritansk» og «unorsk». Hvor mye av betydning, nytt og risikabelt, kommer egentlig til refleksjon her? Jeg tror det legges tåke over stygge sannheter. For eksempel luller vi bort at vi faktisk mangler en virkelig seriøs dagsavis i Norge i dag. Vi har da kultur i bøtter og spann, tenker vi, og skjeler usikkert til tabloidens aura av estetikk og designkultur, Skavlan-smil og public service. Vi får ikke virkelig brytning, men en arena å figurere på. Det er pjatt å godta denne mølla. Hvorfor ikke avstå? Da trengs det opprør mot nettopp den kultursosiologiske klisjétenkning som Rolness representerer, den gamle visa om diskriminering og «oss her oppe og dustene der nede».

FOR KLISJETENKNINGEN

blir nøkkelen den som trosser automatisert bedreviteri og fremhever reality-TV, lavkultur og pornografi. Kulturell og intellektuell virksomhet blir identisk med crossover, omvurdering i det kulturelle hierarkiet. Ingen troverdighet som ikke kaster seg selv utpå i gloss og stil. Rollnes, egen suksess fortoner seg som bekreftelse: Han kritiserer i kraft av image og Jens Pikenes, og så lenge han glitrer kan ikke den grunnleggende analysen være feil. Samtidig forvandles seriøse forfattere til oppdaterte kulturoperatører hvis de vil bryte ut av sitt «lukkede kretsløp» og pludre TV-stol i helgebilaget.

Det er ikke nok for oss mennesker å snakke om hva som skjer på TV i Norge i dag. Det kulturelle sceneriet er en lekeverden, og det gjør vondt å være i en lekeverden, uansett klasse og «kulturell kapital». Å satse intellekt, mot eller kunstneriske evner på noe mer, er ikke å «markere avstand mot barbarene». Vi snytes for det som begrepene kultur og intellekt lover, og skuffelsen slår over i depresjon når vi husker at det er elitært å si fra.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media