Anmeldelse: Noel Gallagher's High Flying Birds - «Who Built the Moon»

Noel Gallagher lever godt i sin egen boble

Vellykket skamløs.

ALBUM: En ting er sikkert, det blir sjeldent kjedelig i Noel Gallaghers selskap, enten han serverer ny musikk eller lirer av seg en av sine mange og velkalibrerte one-liners. På mange måter er han frekkhetens nådegave, men han balanserer det godt ut med å være like deler sjarmerende, selvironisk og klok. Og har man har skrevet noen av tidenes største pop-hits så kommer det med territoriet at man har lov til å være litt oppesen.

Who Built the Moon

Noel Gallagher's High Flying Birds

4 1 6
«Han har åpenbart en genuin glede og entusiasme for det han baler med og det holder «Who Built the Moon» oppe der låtmaterialet skranter. Det gjenspeiles også i variasjonen på plata.»
Se alle anmeldelser

Det er snart ti år siden Oasis gjorde sin siste konsert. Kravene og ryktene om en eventuell gjenforening har aldri vært langt unna, uten at det ser ut til å hefte ved hovedpersonen selv i nevneverdig grad. Kanskje like greit. Oasis var på mange måter et produkt av sin tid og dertilhørende mentalitet. Et fenomen som blir vanskelig å gjenskape utenfor konteksten av sin egen. Ikke til forkleinelse for låtarven de har etterlatt seg. De to første albumene står fremdeles som musikkhistoriske påler.

Mens bror Liam har lagt ned ett prosjekt og startet det neste, har storer bror Noel tatt det hakket mer piano. Han har vannet og degget med hans High Flying Birds-prosjekt i et bedagelig tempo og latt det vokse i et formålstjenelig tempo.

«Who Built the Moon» som er plate nummer tre under den samme etiketten kan meget vel være hans beste så langt.

Noel er ikke en som lar seg forføre av «less is more»-prinsippet. Plata durer igang med en voldsom, overture-aktig sak som inneholder hornseksjon, strykere, perkusjonister, kor og lyden av fly som suser forbi over hodet ditt. «Fort Knox» er så grandios at den får enhver James Bond-låt til å fremstå som puslete.

«Holy Mountain» gjør ikke skam på det introen lover. Det larmer i blåsere og fløytespillere som går bananas. T-Rex på steroider møter The Pogues en sen kveld på puben. Det svinger faktisk ganske heftig.

Det er dog ikke fullt øs hele veien «It's a Beautiful World» låner den knatrende beaten fra The Prodigys «Smack My Bitch Up» og kler den i varme gitarakkorder og et fintrimmet, lengselsfullt refreng som går rett i hjertet.

Noel liker seg åpenbart i widescreen-formatet. Han maler med bred pensel hele veien, enten han spiller gritty blues - «Be Careful What You Wish For» eller går i post punk-retning - «She Taught Me How To Fly».

Det er ikke alltid han treffer like godt. Enkelte av låtene føles som resirkulering av gamle ideer. Men det er allikevel noe med tilstedeværelsen til Gallagher som gjør at han er lett å lytte til. Han har åpenbart en genuin glede og entusiasme for det han baler med og det holder «Who Built the Moon» oppe der låtmaterialet skranter. Det gjenspeiles også i variasjonen på plata.

Det er med andre ord ingen grunn til å parkere Noel Gallagher ennå, han lever godt i sin egen boble, utenfor tid og rom.