Bil i en bil: Unge Ferrari slenger seg gladelig fra liane til liane, men tar på seg rosa munnbind når han må puste kinesisk luft. Foto: Adam Falk / Nora Collective
Bil i en bil: Unge Ferrari slenger seg gladelig fra liane til liane, men tar på seg rosa munnbind når han må puste kinesisk luft. Foto: Adam Falk / Nora CollectiveVis mer

Noen å være silly med

Unge Ferrari tar sludderet på alvor. Derfor er han 2015s viktigste nykommer.

2015 kommer til å bli stående i musikkhistorien som året da også vi endelig knakk koden og skjønte hva som måtte til for å lage god R&B på morsmålet. Gjennombruddet ble klarest formulert på debutlåta til Hamar-artisten Logi, sluppet på Soundcloud og spilt av i overkant av to tusen ganger i skrivende stund: «Jeg trenger noen jeg kan være silly med / Så er du with me, er du with me, er du with me, yeah?».

Det er en fabelaktig kuplett, ikke minst fordi den setter fingeren på den magiske ingrediensen som så ofte har manglet her hjemme: behovet for å være silly, tåpelig, teit, dustete, flørtete, sludrete, og det livsviktige i å ha noen å være det sammen med. For ellers er det bare å gi opp.

At Logi velger et engelsk ord — «silly» — for å få frem det han mener, forteller oss at man ikke har vært vant med å behandle det tåpelige rett frem og liketil i norsk popmusikk. Og som for å få frem poenget, hopper den neste verselinja fra norsk til engelsk, frem og tilbake, som om den prøver å tråkle sammen de to tradisjonene, den amerikanske og den norske, én gang for alle: «Så er du with me, er du with me, er du with me, yeah?». «Med» tvinges til å rime på «yeah», og alt sammen er veldig teit og veldig riktig. Det finnes ingen ironisk distanse her, for ironi er det motsatte av tullball, et skjold mot alt som er farlig i verden. Men det er gjennom tullball at kjærlighet og ekte vennskap oppstår. Det er slik vi blir kjent med bittesmå barn. Vi tøyser og pludrer og signaliserer at verden fortsatt er god og at det er her vi er, sammen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Verden er jo allerede tettpakket av betydning, og gudene vet at det er nok å ta tak i, nok av folk som prøver å fortelle oss at vi lever i solnedgangens rike, at skyggene er lange og alt det beste forbi. Men den beste typen fjolleri, det utsøkte sludderet, får oss til å føle at verden ennå er ung og grønn, at ingenting er forutbestemt, og alt er mulig. Vi trenger bare noen å være silly med. Så er du with me er du with me er du with me, yeah?

Da dancehallstjernen J Capri døde etter en bilulykke for en ukes tid siden, var min første innskytelse å skrive en nekrolog over henne, for jeg har hørt mye på J Capri i 2015. Men siden jeg knapt nok forstår et ord hun synger, ga jeg opp hele prosjektet. Måten hun freser gjennom refrenget på «Likkle» — «Likkle likkle likkle likkle likkle likkle likkle!!!!» — har likevel gitt meg mer glede i år enn hundre årsbestelisters topp ti-favoritter. Det er en glede det er vanskelig å skrive om, for man kan ikke knytte den til annet enn lykken over å være i live og ha en kropp som fungerer, å kunne danse og lytte og le og elske og bevege seg. Den manifesterer seg ikke som noen klar tanke, men som en iling gjennom kroppen, et gisp av glede.

Mitt norske favorittfjaseøyeblikk i år var utvilsomt Onge Ankas «Så når eg dør, putt en hummer i min kiste / YG e for alltid, så når eg våkner har eg niste», fra Yoguttenes «Sånn vi levar». Her har vi alt: død, oppstandelse — og sjømat. Men jeg har skrevet om Anka i denne spalten før, og i 2015 var det en annen fjasemikkel som skulle dominere hitlistene: Unge Ferrari, som i likhet med Logi er fra Hamar, og som i motsetning til ham tør å være silly, og ikke bare drømme om det.

De første gangene jeg la merke til Unge Ferrari, var han en følsom R&B-crooner. Først på Kong Makko Makebas flott-barske «Pandaøyne», deretter som samtykkendesøkende elsker på hitten «Hvis du vil» med Tomine Harket. Logisk nok, for som jeg har forsøkt å antyde overfor, er tøys og tull og forpliktende fellesskap, kjærlighet og sex sider av samme sak. Saken? Å bygge en ny verden, så klart.  

Unge Ferrari tilhører en ny generasjon, for hvem sang og rap glir over i hverandre og ingenting virker umulig. Han kan også spille på lag, og tilpasser seg gjerne dem han er sammen med på låta. Ofte dukker han opp sammen med Arif, og da gjerne på litt røffere raplåter enn dem han helst gjør solo. De to har såpass god kjemi at jeg håper vi ser et album eller en EP fra dem som duo i 2016.

Ferrari er likevel som regel minst et par hakk mer sentrert og i kontakt med seg selv enn makkeren på disse samarbeidene. På «7» fra Arifs album av året, baler verten med paranoia — jentene kommer for lett, han stoler ikke på dem, men vil likevel være alt for dem «Hvem gjør deg våtere enn meg?» spør han fåfengt. Ferrari, derimot, sitter bare og angrer etter at dama har forlatt ham, trolig på grunn av utroskap. Han er sint og smålig, men også i stand til å snakke om det som gjør vondt:  «Tenker på deg helt sinnsykt / Hater deg og de gutta du henger med / Dine venner er fiender / Ingen er som meg / Men ingen er som hun heller.» Den som snakker her, vet at han har tapt, og er ikke redd for å vise det.

Og det er denne evnen til å være helt tilstede, til å ikke trekke seg unna i ironi og kjekkaserier, røyk og speil, som gjør Unge Ferraris mer fjasete låter viktige og gode. Årets mest uunngåelige norske raplåt har vært Unge Ferraris «Lianer», en låt som er fjas fra ende til annen, and all the better for it.

«Meg og mine boys, vi henger i
Liiiiiianer, liiiiianer!
Meg og mine boys, vi henger i
Liiiiiiiiiiiianer, liiiiiiiiiiiiiianer!»

Slik åpner låta (og refrenget), og dermed er det egentlig game over. Det hjelper ikke at min salige farmor innprentet i meg at det heter «Kåre og jeg», og slett ikke «jeg og Kåre» eller — grøss — «meg og Kåre» allerede da jeg var fem år gammel. For Unge Ferrarri og hans boys henger uansett i liiiiiiiiiiiiiiiianer, som en annen Tarzan-flokk, og det bildet er så tåpelig at jeg straks legger ned våpnene.

Teit? Absolutt. Og definitivt barnslig. Om tøyseøya til Unge Ferrari noengang raste sammen, har han definitivt bygget en ny en.

Ferrari har definitivt fortsatt litt å gå på som tekstforfatter. Han er sjelden presis og sleiver som regel i vei. Men det fungerer nesten alltid. For Ferrari tar ikke forbehold, men synger «liiiiiianer» som om han ikke bryr seg om hva vi synes, vi ville uansett DØDD hvis vi så ned fra tretoppene han kaller sitt hjem. Det ville vi selvsagt ikke, men Ferrari sier «DØDD» med all den overbevisningen en gjennomsnittlig åtteåring ville mønstret hvis man tillot seg å tvile på at pappaen hans var den sterkeste i verden og kunne banka Spiderman og Hulken med venstre hånd. Den som tar forbehold, kan selvsagt ikke «henge med oss», for han er ikke tøff og vill nok til å risikere å drite seg ut. Ferrari synger som om det må være åpenbart for alle at den som ikke har hengt i lianer sammen med gutta ennå ikke har levd.

Vi har trengt denne sluddervillige villskapen en stund i norsk rap og r&b nå. Vi har allerede en masse morske, barske, sinte og sårbare rappere, rappere som gjerne kan være spydige — så lenge de føler seg sikre på at de riktige folka ler med dem og ikke av dem. Nå har vi også fått noen å være silly med. Med litt flaks kan det være begynnelsen på et langt og vakkert vennskap.