Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Fattigdom:

Noen barn i Norge går sultne til sengs

Fattigdommen preger hele oppveksten til et barn – helsen, skolegangen og hvordan barnet bor. Når livet starter i motbakke.

FATTIGE FAMILIER: Det første vi som samfunn må gjøre, er å anerkjenne at fattigdommen i Norge er reell. Deretter må vi stå for at det er uakseptabelt at barn vokser opp med så ulike utgangspunkt, skriver innsenderen. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
FATTIGE FAMILIER: Det første vi som samfunn må gjøre, er å anerkjenne at fattigdommen i Norge er reell. Deretter må vi stå for at det er uakseptabelt at barn vokser opp med så ulike utgangspunkt, skriver innsenderen. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Det er en myte at ingen barn i Norge går sultne til sengs. Fattigdommen preger hele oppveksten til et barn – helsen, skolegangen og hvordan barnet bor.

I Norge er vi gode på å dempe symptomene, men gjør vi nok for at barn og unge skal slippe å vokse opp i fattigdom?

Adelheid Firing Hvambsal
Adelheid Firing Hvambsal Vis mer

– Jeg tror vi har flyttet 26 ganger, ofte hadde vi korte leiekontrakter. Det er slitsomt. Livet blir rotete, forteller en 16-åring. –Jeg husker jeg måtte teipe vinterskoene mine det siste året på barneskolen, fordi vi ikke hadde råd til nye, forteller en annen.

I en fersk rapport fra Kirkens Bymisjon forteller 17 ungdommer om det å vokse opp i fattige familier. Noen har aldri hatt med seg matpakke på skolen, andre forteller om hullete og ikke varme nok klær. Mange har bodd trangt og flyttet ofte.

Livet starter i motbakke, med dårligere odds enn flertallet av barn i Norge. For mange er det en fulltidsjobb å skjule at foreldrene har dårlig råd. De bærer på en skam og det går utover selvfølelsen.

Vi kjenner skammen fra andre områder. Barn som har vokst opp med foreldre i rus eller med alvorlig psykisk sykdom, har økt risiko for emosjonelle, kognitive, sosiale og psykiske problemer. På skolen kan barna slite med konsentrasjon, læring og sosialisering. Vanskene kan følge dem i ungdomsårene.

Vi har som samfunn i stor grad erkjent hva det gjør med barn å vokse opp med foreldre som ruser seg, eller er alvorlig psykisk syke. Men hvordan dårlig økonomi påvirker barna snakker vi mindre om.

Debatten om barn i fattige familier ender ofte i diskusjoner om definisjoner og statistikk. Fattigdommen kalles relativ og signaliserer at familiene ikke er «ordentlige» fattige. Det pekes på innvandring, som om det gjør situasjonen mindre alvorlig for barna det gjelder.

Politikere, uavhengig av partitilhørighet, understreker at få lever i «reell fattigdom», og at fattigdom i Norge ikke er som i andre land. Tross alt «går ingen sultne til sengs her». Det er ikke riktig. Vi trøster oss med at velferdsstaten fanger dem opp. Men det er ikke alltid tilfelle.

Behovet for å bagatellisere og relativisere fattigdom må vi til livs. Det opprettholder tabuet og tilslører alvoret. Men det alvorligste er at vi bare diskuterer lindrende, symptomdempende tiltak, og ikke hvordan vi kan snu den negative utviklingen. Det handler om fordeling mellom fattig og rik, og om konsekvensene det får om foreldrene ikke har nok ressurser eller makter å forvalte ressursene til beste for sine barn.

Kirkens Bymisjon er en av organisasjonene som driver utlånssentraler for utstyr til barn. Det gir dem et pusterom, en følelse av normalitet og inkludering. Det er viktig, og noe vi fortsetter med. Men vi kan ikke gi barna en fotball i hånda og tro at fattigdommen er løst. For noen er kjøleskapet hjemme fortsatt tomt. Gjennom flere av våre tiltak ser vi hvordan fattigdommen berører mange, om ikke alle, sider i et barns liv.

Tredoblingen av antall barn som har vokst opp i fattigdom de siste 20 åra, bekymrer oss. Regjeringer, kommuner og organisasjoner, inkludert oss selv, har gjort mye for å bekjempe fattigdom. Når kurven på antall barn øker, til tross for hundrevis av millioner satt av til tiltak, spør vi: Er sammenhengen god nok mellom statens tiltak og planer, kommunenes arbeid og barnas faktiske behov?

Det første vi som samfunn må gjøre, er å anerkjenne at fattigdommen i Norge er reell. Deretter må vi stå for at det er uakseptabelt at barn vokser opp med så ulike utgangspunkt.

Skal vi løse utfordringene til barna som lever i fattigdom, må antakelig foreldrene deres bli litt rikere. Hvordan løser vi det?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media