EVIG AKTUELL: I kveld har Det Norske Teatret premiere på Astrid Lindgrens «Brødrene Løvehjerte». Emil Johnsen spiller Kavring, og Oddgeir Thune Jonatan. Foto: Anders Grønneberg
EVIG AKTUELL: I kveld har Det Norske Teatret premiere på Astrid Lindgrens «Brødrene Løvehjerte». Emil Johnsen spiller Kavring, og Oddgeir Thune Jonatan. Foto: Anders GrønnebergVis mer

Noen barnebøker virker sterkere jo eldre du blir

Lindgren: - Barn gråter ikke, slik som de voksne.

Astrid Lindgrens litteratur har igjen vært gjenstand for sterk debatt den siste uka, etter at en SVT har fjernet ytringer som kan oppfattes som rasistiske fra en ny DVD-utgave av «Her kommer Pippi Langstrømpe».

Ironisk nok samme uke som Det Norske Teatret har premiere på oppsetningen av en annen Lindgren-fortelling, som få vil kalle kontroversiell i dag, men som i sin tid var sensasjonell.

«Brødrene Løvehjerte» kom ut i 1973. Å beskrive døden så direkte og ufiltrert i en barnebok, var den gang knapt gjort før. Gikk det an? For ikke å snakke om avslutningen på boka - den oppfordrer til selvmord, var det mange som mente.

«Jeg kan ikke la være å fundere på hvordan et handikappet barn opplever Jonatan Løvehjertes dødslengsel», skrev forfatter Gunnel Enby i Aftonbladet samme år. En Stockholms-bokhandler nektet å selge boka.

Astrid Lindgren svarte på kritikken ved å peke på at barn og unge opplever historien annerledes enn voksne.

- Barn gråter ikke når de leser boka, slik som de voksne gjør. De synes den ender lykkelig, og leser den på en annen måte enn de voksne, sa hun i et radiointervju med NRK i 1974.

Det minner om hva Gro Dahle skriver om sin og Svein Nyhus?' barnebok «Sinna mann», i den svenske antologien «En fanfar för bilderboken» (2013). Boka om den voldelige pappaen kom ut i 2003. Sett med voksne øyne er historien fæl, kanskje fælere enn «Brødrene Løvehjerte».

Flere lærere og bibliotekarer har nektet Dahle å lese høyt fra den for barn. Men de gangene hun får lov, pleier barna å le når hun leser om pappaen som blir så sint at han ligner et troll, skriver hun.

«Voksne og barn leser rett og slett to ulike historier. De tilfører de de selv har med seg inn, og mellom linjene fyller de inn sin egen bagasje. Barnet opplever eventyret, mens den voksne ser rett inn i mørket», skriver Dahle (min oversettelse).

Det er god plass mellom linjene i «Brødrene Løvehjerte», og det er nok en av årsakene til at den fortsatt står som en påle blant all verdens barnelitteratur. Boka har vært tolket både metafysisk og religiøst. For mange er den det første møtet med fantasylitteraturen.

Til tross for at Lindgren selv skal ha foretrukket en sosialrealistisk lesning.

Da Bo Lundin anmeldte boka for avisa GT, foreslo han at Nangijala bare finnes i Kavrings dagdrømmer, og at han ikke dør på ordentlig før på siste side i boka. Lindgren sendte ham et brev noen uker senere og bekreftet at det var akkurat slik hun hadde sett det for seg. Når han ser lyset fra Nangilima, dreier det seg om et medisinsk fenomen, som skyldes at blodtrykket synker raskt når vi dør.

«Men ikke si det til noen», avsluttet hun. «Jeg vil ikke at et eneste barn skal fratas muligheten til å oppleve fortellingen som et eventyr der alt kan skje.»