SNAKKET OM SKAM: Jonas Gahr Støre sier at det som har gjort sterkest inntrykk på ham i varslingsakene er historier om skam. Foto: Henning Lillegård / Dagbladet .
SNAKKET OM SKAM: Jonas Gahr Støre sier at det som har gjort sterkest inntrykk på ham i varslingsakene er historier om skam. Foto: Henning Lillegård / Dagbladet .Vis mer

Støre, metoo og skam

Noen burde føle på skammen, men det er ikke varslerne

Flere kvinner må bli skamløse jenter.

Kommentar

Jonas Gahr Støre er sjokkert over all skammen han har oppdaget gjennom behandlingen av varslingsakene i Ap. Kvinners skam. Men skam er ikke nytt i kvinners liv.

Påføring av skyld og skam er en av Berit Ås’ fem klassiske hersketeknikker som hun presenterte første gang på slutten av 1970-tallet. Skam har i uminnelige tider vært en av patriarkatets viktigste metoder for å holde kvinner på plass, ikke minst i religiøse samfunn.

Flere ord og uttrykk avslører at det verste som kan skje en kvinne, er å bli ansett som skamløs. De skamløse jentene utfordrer nettopp en slik forestilling ved å pynte seg med begrepet. Når de nekter å bøye seg i skam, mister det sin makt.

Flere kvinner må bli skamløse. Seksuell trakassering handler også om sosial kontroll og mangel på likestilling.

Mange kvinner som hørte Jonas Gahr Støres viktige politiske tale på det ekstraordinære landsmøtet på Gardermoen tidligere i uka, syntes at det var fint at han til slutt snakket om skam. Det var det som hadde gjort sterkest inntrykk på ham, sa han. Skammen varslerne i partiet hadde fortalt ham om. Det er en følelse kvinner fortsatt lett kjenner igjen.

Og det var det som gjorde mest inntrykk på publikum. Støres sjokk over kvinners skamfølelse vakte oppsikt. Og applaus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg er likevel skeptisk, eller kanskje nettopp derfor. Skam er et så ladet begrep at det står seg sjelden alene. Det må forklares, utdypes, settes inn i en kontekst. Hva slags skam, siktet Støre til? Det finnes utallige styrker og former.

En kollega sa forleden at hun skammet seg over å gå med brodder, fordi det fikk henne til å føle seg gammel. En av varslerne sa hun følte seg flau etter å ha blitt antastet foran kolleger i en norsk ambassade.

Kvinner skammer seg over å være for tykke, for tynne, for å jobbe for mye og for lite, for å gå med hijab, for ikke å gjøre det, for å ha for mye sex og for lite, for å ta for lang foreldrepermisjon og for å gå for tidlig tilbake på jobb.

Skam er det eneste konstante i kvinners liv. Påført skam og selvpåført skam. Jeg vet menn også føler presset, men herregud som vi i media og resten av samfunnet legger seg bort i kvinners liv og hvordan de skal leve det.

Det er aldri fred å få. Og nå skal metoo også handle om skammen vi føler, eller ikke føler. Og som menn angivelig ikke forstår, men bør sette seg inn i for å unngå å påføre oss.

Nei, menn må slutte å trakassere kvinner. Det holder i massevis. Skam klarer vi fint å påføre oss selv.

Den skammen vi kjenner best, er knyttet til kjønn og seksualitet. Selv tiår etter Berit Ås, forsøker gutter fortsatt å påføre jenter skam ved å kalle dem hore. I rettens dramaturgi blir overgrepsofre fremstilt som hjelpeløse, traumatisert og fylt av skam. Et offer skal ikke fremstå sterk og samlet. Eller skamløs.

I den siste dommen jeg så i en voldtektssak, fra i fjor høst, ble fire unge menn frikjent for voldtekt av en 16-åring, blant annet med begrunnelsen at hun var seksuelt erfaren, beruset og oppholdt seg sammen med menn på et hotellrom midt på natta.

Skamløs oppførsel.

Det hører med at to av dem var venner av henne.

Jeg vet ikke hva jenta føler i ettertid, men det er mulig hun føler skam. Hun har til og med en dom på at det er hva hun fortjener. Den er anket.

Skam påføres, men er også forventet. Den ligger dypt i kulturer om hva som er passende reaksjoner i ulike situasjoner, for menn og kvinner. Den dukker opp som en klo i magen når du som likestilt kvinne ikke klarer å forsvare deg, eller si i fra. Det er en skambelagt følelse, men likevel en kvinner ofte snakker om seg imellom og ganske ofte i offentligheten også.

Jeg må innrømme at jeg derfor ble litt overrasket over at Jonas Gahr Støre var sjokkert over skammen. Den er så velkjent i debatter om både likestilling og overgrep, to sentrale politikkområder, at jeg ville trodd han hadde fått det med seg. Ikke bare i nyere tid er skammen flittig diskutert.

Skammen er vel like gammel som fandens oldemor.

Så hva skal vi tro når lederen av landets største parti sier at denne skammen sjokkerte ham? Skal vi bare bukke og takke for at han har fått et kræsjkurs i kvinneskam og er bestyrtet? Det er for så vidt bedre enn reaksjonene fra hans kolleger Erna Solberg og Siv Jensen som verken vet eller husker noe som helst.

Det er ikke overraskende. Kvinnelige toppolitikere har en påfallende aversjon mot å engasjere seg i likestilling av frykt for å bli satt i bås. Det er nok også riktig som kollega Hege Ulstein skrev i Dagsavisen forleden, at voksne kvinner er så vant til at sånn er det bare, at de er blitt en smule fartsblinde. Jensen og Solberg hadde ikke den samme følelsen av sjokk og vantro som fikk Støre til å handle. Han har plutselig fått øynene opp for en ny verden og kan ikke tro hva kvinner har måttet finne seg i.

Metoo har endelig gjort det mulig å si fra. Kampanjen er en bannbulle mot skam. Et frigjøringsprosjekt. Det er nå greit å være frustrert over verken å bli hørt eller trodd, og det er helt ok å bli forbanna over at det har fått pågå så lenge. At menn som trakasserer har fått holde på, fordi de er så talentfulle og viktige og har ordnet posisjoner til folk. Fordi så mange har vært avhengige av dem for egen karriere.

Ja, noen burde føle på skammen.

Det burde Støre ha snakket mer om. Om maktmisbruk og svik, om målet som helliger alle midler.

I stedet endte det med skam. Igjen.

Kvinners reaksjoner og følelser er interessante nok, men det hadde vært mer passende om Støre hadde snakket om andres skamløshet.

Det er ikke skammelig å føle noe helt annet enn skyld om du blir trakassert. Det er ikke skammelig ikke å føle skam.

Jeg antar at varslerne hadde mange følelser. Blandete følelser. At flere av dem ikke en gang følte skyld og skam, eller var blitt fri fra skam ved å se at historiene deres ble tatt på alvor og får konsekvenser.

Motet de viste er verdt å rose, fordi det fortsatt er altfor mange som ikke våger. Frykten de overvant er virkelig verdt å feire. Det er alene deres fortjeneste.​

Lik Dagbladet Meninger på Facebook