GJENSIDIG FORSTÅELSE: LOs leder Gerd Kristiansen (t.v) og NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund hilser på hverandre ved forhandlingsstarten for mellomoppgjøret 2015 i Næringslivets Hus i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
GJENSIDIG FORSTÅELSE: LOs leder Gerd Kristiansen (t.v) og NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund hilser på hverandre ved forhandlingsstarten for mellomoppgjøret 2015 i Næringslivets Hus i Oslo. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer

Noen er likere enn andre

Det er lenge siden jeg tjente like mye som LO-lederen.

Kommentar

Det har faktisk vært tilfellet en gang. Som journalist på begynnelsen av 1990-tallet undersøkte jeg hva lønnsnivået for de forskjellige fagforeningslederne i de store organisasjonene var. Og til min forbløffelse fant jeg at daværende LO-leder Yngve Hågensen hadde en årslønn for sitt verv på under 300.000 kroner i året.

Jeg hadde mer. Det var selvsagt ingen tvil om hvem av oss som hadde det største ansvaret, hvem som hadde størst innflytelse på samfunnsutviklingen. Det er heller ingen tvil om at lønnsnivået i pressen den gangen var høyt. Såpass må vi innrømme.

Nå registrerer jeg at min lønn, altså den jeg fortsatt er registrert på i Dagbladet, er under halvparten av det LO-lederen per i dag tjener. Fra å ligge på nivå med LO-lederen, ligger jeg og mine kolleger altså under halvparten. Det har skjedd noe på drøyt 20 år. Jeg har kanskje antydet dette forsiktig før. De store riksmediene har holdt seg mer slavisk til den lønnsutviklingsplan som ble kalt solidaritetsalternativet enn alternativets fadder og fødselshjelper, LO, selv. Forsiktig kjøpekraftforbedring og niks mer.

Mediene har gjort det av nød. Teknologisk utvikling og konkurranse mediene i mellom har utfordret oss alle. Vi har hatt den samme realisme som industriarbeidere på verftene i konkurranseutsatt industri. Skal vi berge arbeidsplassen, må vi innse at lønnsmoderasjon er nødvendig. Det måtte mediene i mindre grad rundt 1990. Da kunne eierne kjøpe seg ut av problemer, tilby skift- og helgetillegg som ville fått enhver sykehusdirektør til å rødme. Det gode med dette er at journalister flest nå tjener så alminnelig at man igjen kan sette søkelyset på hva «pampene» tjener.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så til spørsmålet om LO-leder Gerd Kristiansens lønn. Ifølge Dagens Næringsliv tjener hun mer enn statsministeren, over halvannen million kroner i året. Det er summen av den lønna hun får fra LO og det/de styreverv hun har på siden av dette vervet. Trolig hadde også Hågensen, og andre i LO-ledelsen og i LOs ulike forbund styreverv som brakte lønna opp på et høyere nivå enn det vi journalister sammenliknet. Mange oppfattet dette som «skjult lønn» og ville rydde opp i det. På slutten av 1990-tallet ble det satt ned et utvalg som vurderte lønnssystemet. Det endte med at lønningene ble en funksjon av det landets toppolitikere tjente. LO-lederen skulle ha en lønn som tilsvarte en statsråds og reguleres i takt med det. De øvrige i den valgte LO-ledelsen og ansatte med lederansvar fulgte andre «nøkler». Tanken var, som det var i Stortinget, at man ikke kunne drive sine egne lønnsforhandlinger, og at lønnsutviklingen måtte følge et system som de fleste kunne akseptere. Stortinget oppnevnte et eget lønnsutvalg som siden har foreslått lønnsnivået til statsminister, statsråder, statssekretærer og stortingsrepresentanter. LO har siden gjort noen endringer i sin binding til systemet. Blant annet skal ikke LO-toppene ha en høyere prosentvis lønnsutvikling enn det som blir ramma for oppgjøret for øvrig. Det har uansett sikret et godt og anstendig lønnsnivå.

Er det så for høyt?

Det avhenger av hvem du spør. Mange av LOs medlemmer vil nok si at det er for mye at lederen skal tjene tre ganger så mye som dem. Mange av de samme vil sikkert beherske prosentregning så godt at de smiler skjevt over argumentasjonen om at LO-ledelsen ikke øker lønna mer enn det som blir resultatet av fjorårets lønnsutvikling, slik det framgår av Det tekniske beregningsutvalget rapport. 3,1 prosent av en lønn på 300 000 er under 10.000, mens 3,1 prosent av 1,5 millioner er nesten 50.000 kroner.

Jeg kjenner mange som tjener atskillig mer enn Kristiansen. Jeg vil ikke bebreide henne at hun mottar den omtalte lønn for et verv som krever hennes mentale tilstedeværelse til enhver tid. Hun gjør en minst like viktig jobb som en statsråd. Lønna er politisk forankret i LOs organer.

Likevel er det et problem at det er Kristiansens motpart i de nettopp innledede forhandlinger, NHO-sjef Kristin Skogen Lund, (med 3-4 millioner i årslønn) som forsvarer LO-lederens lønnsnivå, mens en antatt representant fra den politiske arbeiderklassen, Bjørnar Moxnes i Rødt, kritiserer henne.

Det er ikke lenge siden Handel- og kontor-ansatte i LO-systemet streiket fordi de ikke fikk full oversikt hva lønnsnivået var blant øvrige ansatte i LO. Det var en pinlig streik. Det avslørte splittelse og også en appetitt på lønnsgoder på Youngstorget, også blant dem som slåss for de lavest lønte.

Topplønninger er aldri et godt tema for dem som har det. Vi kan spørre Bjørn Kjos hvordan han likte å bli grillet av Thomas Piketty i Skavlan, da han ikke ville ut med hvor stor formue han hadde. Og topplønninger, som blir avslørt like foran såkalt moderate oppgjør, har alltid forkludret det opplegget som partene er blitt enige om å kjøre.

Vi er for likhet, men noen er likere enn andre. Også i arbeiderklassen.                                                                                                                                      

Lik Dagbladet Meninger på Facebook