Det ligger en ideologisk uenighet bak våre ulike syn på debattkulturen til amerikanske studenter, skriver Emil Flatø til Inger Merete Hobbelstad. Foto: NTB scanpix
Det ligger en ideologisk uenighet bak våre ulike syn på debattkulturen til amerikanske studenter, skriver Emil Flatø til Inger Merete Hobbelstad. Foto: NTB scanpixVis mer

Noen erfaringer er for intime og kompliserte til at de som bærer på dem vil drøfte dem offentlig uten videre

Vi må innrette det offentlige rom på en måte som faktisk bringer den marginaliserte stemmen til orde.

Meninger

Inger Merete Hobbelstads svar på min tiltale den 30. juni får meg til å tenke at det ligger en ideologisk uenighet bak våre ulike syn på debattkulturen til amerikanske studenter.   

Hobbelstad korrigerer slurvet mitt og kaller seg liberaler, om noe. Jeg tror det er en oppklarende merkelapp: Inger Merete Hobbelstad er en konsekvent og prinsipiell forsvarer av liberale kjerneverdier som ytringsfrihet og en fri debattkultur. Hun er en viktig vaktbikkje. Men hun bjeffer kanskje så høyt at hun ikke får lyttet til hva de "tynnhudede", "sensurerende" studentene i USA (og i Sverige, og i England, og i økende grad også i Norge) prøver å si.  

Ordene Hobbelstad avskyr - "trigger warnings", "safe spaces", "microaggressions" -  stammer fra en samfunnskritikk vi godt kan kalle den nye identitetspolitikken, som ofte ikke bare beskriver individer som offer for strukturell urettferdighet, men attpåtil åpner for at disse strukturene er diskursive i sitt vesen. Ideen om språk som maktmiddel står sterkt, og dermed også språk som en mulighet for frigjøring, og som middel til vold. Tenk på Michel Foucault - gudfaren til moderne identitetspolitikk - sine betraktninger om homobevegelsens kapring av begrepet "gay". Fullverdige homofile liv var enten umuliggjort av fortielse eller stigmatisert gjennom ukvemsord inntil genistreken med å sette likhetstegn mellom glad (gay) og homo. Lærepengen mange har tatt med seg er at en kamp for identiteter i stor grad handler om å gi seg i kast med diskursive strukturer.   

Artikkelen fortsetter under annonsen

I det perspektivet blir det bokstavelig talt farlig naivt å be transpersoner og folk med politisk ladde traumer om å privatisere smerten sin, slik Hobbelstad anbefaler. Hvis en transkvinne fra sørstatene vil alle misforståelsene, fordommene, og den diskursive volden (et typisk eksempel er bevisste pronomenfeil) til livs, må hun jo snakke til et større publikum enn terapeuten og vennegjengen. Det er her jeg ser én ideologisk forskjell: Jeg respekterer ikke bare retten marginaliserte stemmer - stigmatiserte transkvinner, mistenkeliggjorte voldtektsofre - har til å ytre samfunnskritikk. Jeg tror også at vi må innrette det offentlige rom på en måte som faktisk bringer den til orde. Noen erfaringer er for intime og kompliserte til at de som bærer på dem vil drøfte dem offentlig uten videre. Og noen fasetter ved offentligheten - kvinnefiendtlige nettkommentatorer, Thomas Seltzer - er så avskrekkende at mange viktige stemmer kanskje tenker det ikke er verdt bryet å ytre seg. I dette lyset kan én kvinnes sensurbegreper ("trigger warnings", "safe spaces") være en annens hjelpemidler for en bedre og mer frigjørende ytringskultur.  

Når det er sagt, prøver jeg ikke å skyve under teppet at disse begrepene lett kan bli parodiske, og at det finnes eksempler på en politisk korrekthet blant amerikanske studentaktivister som grenser til det lynsjeaktige. Det er uting. Men det er her jeg mener Hobbelstad legger uforholdsmessig mye vekt på studentene selv og identitetspolitikken de slåss for.   

Robuste institusjoner bør være fullt i stand til å stå imot tøvete krav. Hvis ikke har vi et mye større problem enn ungdommelig overiver.