FAMILIELIV: Må man virkelig elske hver del av familielivet og hvert sekund med barna? Hvem fant på det, spør mamma og forfatter Malin Meekatt Birgirsson. Illustrasjonsfoto: ktynzq / Shutterstock / NTB scanpix
FAMILIELIV: Må man virkelig elske hver del av familielivet og hvert sekund med barna? Hvem fant på det, spør mamma og forfatter Malin Meekatt Birgirsson. Illustrasjonsfoto: ktynzq / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Noen ganger hater jeg barna mine

Av og til føler jeg at det kreves en viss promille i kroppen for at jeg skal orke å elske barna mine.

Meninger

Tabu. Dette med at man ikke alltid elsker å være mamma. Sier man at man er lei av mammalivet, er man et dårlig menneske. Man burde aldri ha fått barn. Tenk på alle dem som ikke KAN få barn! Tenk på dem!

Mødre skriver at de ble «hele» da de ble mødre, og at alt annet mister sin betydning. Tenk om mine barn en gang leser at jeg hatet det av og til? Man må alltid elske å være mamma!

Hvem sin dumme idé er det der? Hvem kom på at så fort man har blitt forelder, så opphører alle ens egne følelser å eksistere, og at det er barna som setter reglene for vår lykke og ulykke? Slutter «jeg» å eksistere … bare fordi jeg blir mamma? Skal jeg bare være mamma da, og slette ut 27 år av livet uten barn? Får jeg aldri være Malin mer? Jeg var «hel» før jeg fikk barn. Jeg … er jo jeg. Og jeg er f... meg ganske fantastisk – både med og uten barn.

MAMMA: Malin Meekatt Birgirsson, fortfatter av boken La mamma bæsje i fred.
MAMMA: Malin Meekatt Birgirsson, fortfatter av boken La mamma bæsje i fred. Vis mer

Småbarnskaoset: Man elsker hverandre, og man hater hverandre. Jeg spiser kald mat, vasker kjøkkengulvet to ganger om dagen og jeg får altfor lite sex. Jeg har ikke fått gå på do uten publikum på sju år, noe som fikk meg til å kalle boken min La mamma bæsje i fred.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva skjedde? Jo, jeg ble mamma. Og barna er selvfølgelig det beste jeg har og det mest fantastiske som noen gang har hendt meg. Denne uka henger «Det går omgangssyke» -lappen i barnehagen, og i samme sekund jeg ser lappen, forvandles barna til det absolutt verste som har skjedd meg, haha. Jeg elsker alltid barna mine. Men av og til hater jeg å være mamma. Og det er ok. Og det er ganske befriende når man innser at det er ok å føle det sånn.

Magesyke, tissing i senga, trass, leker over hele huset og lange, skarpe negler som klorer meg om nettene. Blikk fylt av fullkommen kjærlighet, smil med skjeve tenner og klemmer som er verdt mer enn alle penger som finnes. Snørr. Krupp. Det stolte smilet fra treåringen som nettopp har tømt ut innholdet fra potten sin og ned i doen helt selv … og bommet! Bra jobba, vennen min! Hjemmesnekrede små gaver lagd av toalettruller, bomullspinner og kilometervis av teip.

KJÆRLIGHET. Massevis av kjærlighet. Og mer omgangssyke. Man elsker, og man hater. Livet.

Av og til ser jeg meg selv stå utenfor vinduet og se inn på familien min. De ser ut til å ha det ganske koselig, og alle er oftest veldig glade. Men kaoset!? Ordene «Jeg liker ikke denne maten, mamma!» og «Jeg har bæsja!!» utsletter av og til alle lykkefølelser over at vi er en familie. Hverdagen. Regninger. Og den forbannede lappen i barnehagen. Jeg hater omgangssyke mer enn krig og sult!

Alice lagde en egen bok til lillebroren sin i forrige uke. Jeg mistet pusten da jeg åpnet den. «Min Elton. Du er søt. Gul. Ballonger. Familie. Sportacus. Biler. Min lillebror ...»

Alt han elsker, var med der. I stygge feilkomponerte setninger med feilstavede ord og bokstavene bak frem – men ord og bilder så fulle av kjærlighet at hjertet stopper. Magisk.

Den følelsen som ingen noen gang kan forstå. Vi ga henne Elton. Og muligheten til å få lære å elske noen så høyt som hun elsker ham. Den absolutt mest slitsomme personen som finnes i hennes liv, og samtidig den hun elsker mest og ville gitt sitt liv for å beskytte.

Av og til slåss de og skriker så jeg blir helt gal. Elske. Og HATE! Ungejævler! Hvorfor må dere slåss?! Jo, det vet jeg jo ... Fordi dere skal lære dere å bli enige. Si unnskyld. Inngå kompromisser. Lære dere livet. Derfor fikk du Elton, Alice. For å slå på ham ... liksom.

Det er ikke alltid lett å leve sammen. Men skal det være det? To personer elsker hverandre og skaper en familie. Kjøper et hus, to halvbra biler og en hund. Så står det «Lykke» på postkassen?

Alle vi som har små barn, har vi det så sinnsykt bra egentlig? Har vi egentid, penger igjen på konto, gode middager, fine og rene klær og masse sex, eller sovner man når man legger ungene? Sexy undertøy ... eller onepiece? Svangerskapskiloene som nekter å forsvinne – til og med SJU ÅR etter fødselen? Familie. Oftest verdt det, ikke alltid. Og det er ok. Jeg elsker dem – hele haugen.

Hvis man myser litt her hjemme, så er det ganske fint. Barna elsker tingene sine og vil selvfølgelig ha dem rundt seg. Og barna er jo overalt. Slett ikke ulogisk at det da også er ting overalt. Men jeg hater alt rotet deres og vil ikke se det overalt. Sånn er jeg.

Jeg biter meg nesten alltid i tunga, hyperventilerer i en brun papirpose inne på do og drikker antakeligvis litt mer vin enn det som er ok. Av og til føler jeg at det kreves en viss promille i kroppen for at jeg skal orke å elske barna mine. Og at jeg myser litt.

En eyeliner til tre hundre kroner forvandler lillebror til en tiger, og pudderet ligger knust på gulvet. Døra til do blir låst, og ett minutt senere stinker hele huset Dolce & Gabbanas The One. Fint. Hvis jeg myser litt, kan jeg late som jeg er lesbisk og barnefri, og at kona mi står naken på badet og lukter godt. Men det er Elton … som har bæsjet i potta, helt det utenfor og prøver å gjøre meg glad ved å «lage bæsjesuppe» som lukter mamma. Skyt meg igjen!

«Banneboksen» som Alice har lagd til meg, er snart full, etter bare en og en halv uke. Jeg dreit på draget da jeg lovet ti kroner for hver gang jeg banner, men skjønner samtidig at nå kan vi dra til Paris allerede i mai i stedet for i slutten av året. En jævla reise, ganske enkelt. Alice er et geni. Det klokeste mennesket jeg kjenner. Varm. Omtenksom. Den som løftet meg da jeg sank. Så ufattelig mye kjærlighet.

Og så nekter hun å dusje, og vi krangler i to timer om at man MÅ bruke sjampo. Og jeg lar meg provosere og synker ned på lillebrors nivå og tenker at «JEG SKAL FAEN MEG ALDRI LAGE EN BOK TIL DEG, ALICE!!». Sukk! Mammalivet.

Men klemmene. De små armene. Det kalde, lille kinnet mot mitt. Ordene:«Jeg elsker deg, mamma!» og følelsen av å være den viktigste som finnes. Følelsen av å få være den, som får lære dem livet. Å få forklare vanskelige ting som hvorfor folk må dø, at man må ta medisiner hvis man blir syk, og at venner blir lei seg om man ikke stiller opp for dem. Og at man ikke skal bruke mammas parfyme i bæsjesuppen. Ta pappas!

Men hverdag, rutiner, stress og planlegging. Den lappen i barnehagen: Må man elske det? Må man være takknemlig for det? Må man virkelig elske hver del av familielivet og hvert sekund med barna? Hvem fant på det?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook