NY EIER: Randi Eek Thorsen (styreleder DNB) og Knut Olav Åmås (Fritt Ord) under pressekonferanse hos Amedia der det ble orientert om beslutning om salg av aksjeposter i mediekonsernet. Foto:  Berit Roald / NTB Scanpix
NY EIER: Randi Eek Thorsen (styreleder DNB) og Knut Olav Åmås (Fritt Ord) under pressekonferanse hos Amedia der det ble orientert om beslutning om salg av aksjeposter i mediekonsernet. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Noen ganger må eierne skiftes ut

Filantropisk grep redder Amedia.

Kommentar

Det høres besnærende ut å skulle eie seg selv, slik Amedia nå skal. Men fortsatt gjelder de økonomiske lover. Selskapet må drive lønnsomt. 

Det er ingen ting som tyder på at det var noen budkamp for å få kjøpe Amedia. Mer er det nok slik at noen måtte «snakke sammen» for å finne en løsning. Og modellen de fant er spennende. Et innslag av filantropisk medieeierskap kan være det journalistikken trenger.  

A-pressens historie er uløselig knyttet til Alf Hildrum som nennsomt bygde opp lokalavisimperiet gjennom 80- og 90-tallet, organiserte nettverket av lokalaviser til et moderne konsern.  Etter Hildrums dager som konsernsjef har mye gått galt.  Det vakte oppsikt da A-pressen ved årsskiftet 2011-2012 solgte seg ut av TV2, og i stedet kjøpte Edda. Man solgte framtida — tv med levende bilder og en relativt sterk digital posisjon — og kjøpte fortida. Edda var ikke noe dårlig selskap, men det manglet det som skulle til for å bringe A-pressen inn på et digitalt spor.

A-pressen betalte 1,7 milliarder kroner Edda Media senhøstes 2011. Ved salget til Sparebankstiftelsen DNB i dag ble hele Amedia verdsatt til 1, 4 milliarder, og aksjene ble solgt for knappe 395 millioner kroner fratrukket gjeld og gjeldsrelaterte poster. Generelt forteller disse tallene mye om utviklingen i mediebransjen, men de forteller også noe om hvor ille det etter hvert gikk med Amedia under eierskapet til Telenor og LO. Verdiene har rast, og det er ingen ting som tyder på at samtalene rundt styrebordet har bidratt til å bringe selskapet framover. Noen ganger er det faktisk slik at eierne må skiftes ut.

Den løsningen som nå er presentert er den best tenkelige for Amedia. Men som kjøperen, administrerende direktør André Søylen i Sparebankstiftelsen DNB, sa på pressekonferansen: «Dette er ikke driftsstøtte, men en løsning på eierskapet». Dermed minner han alle på at oppkjøpet ikke er noen sovepute. Amedia må drive lønnsomt.

De som har arbeidet med å finne en løsning var nødt til å tenke kreativt. For formålet til Sparebankstiftelsen DNB er ikke å eie andre selskaper enn den 10-prosents posisjonen man har i DNB. Stiftelsen oppgave for øvrig er å videreføre sparebanktradisjonen med å gi bidrag til allmennyttige formål. Så i stedet for selv å eie Amedia oppretter Sparebankstiftelsen DNB en ny stiftelse og gir denne et ansvarlig lån for å finansiere oppkjøpet. Dermed kan Amedia holdes samlet og avisenes selvstendighet og redaksjonelle frihet er berget. Selv kaller kjøperne løsningen for «filantropisk medieeierskap».

Sparebankstiftelsen DNB er ikke helt ukjent med det medierelaterte. Sammen med Fritt Ord, som lenge har vært minoritetseier i Amedia, var det nettopp denne stiftelsen som grep inn og reddet driften av Store norske leksikon i 2010, og dermed vårt nasjonale alternativ til Wikipedia.

Det er heller ikke uvanlig at stiftelser eier mediebedrifter. I Danmark er alle de store avisene eid av stiftelser. Egmont, som eier TV2, er eid av en stiftelse, og i Tyskland har man Bertelsmann som et dominerende mediehus eid av en stiftelse. Her hjemme har vi også stiftelser knyttet til medier, men da først og fremst som institusjoner som skal vokte den publisistiske uavhengighet — Tinius-stiftelsen i Schibsted, og blant annet stiftelsene til Dagsavisen og Dagbladet.

Dermed har Amedia fått en ny sjanse. Horisonten er brått blitt lengre og fokuset på rask avkastning noe mindre.

Amedia og deres eiere, LO og Telenor, trengte hjelp for å komme ut av eierskapsfloken. Noen måtte «snakke sammen». ABG Sundal Collier, anført av tidligere styreleder Knut Brundtland i daværende A-pressen fikk oppdraget med å gjennomføre prosessen. Løsningen viste seg å være knyttet til den gode relasjonen mellom Sparebankstiftelsen DNB og Fritt Ord. For la det være klart: Det ble etter hvert en nasjonal nødvendighet å sikre lokalavisimperiet og de viktige stemmene som 65 lokalaviser representerer.

Det filantropiske element er i det hele tatt blitt mer tilstedeværende i norsk offentlighet de senere år. Tidligere var filantropi i Norge stort sett Anders Jahre. Slik er det ikke lenger. I tillegg til flere andre sparebankstiftelser har vi for eksempel bergenseren Trond Mohn som stadig stiller opp for de som trenger hjelp. Vi merker oss også engasjementet knyttet til sosialt entreprenørskap som FERD-eier Johan H. Andresen viser. Og sannheten er at det finnes mange stiftelser som kan bidra for eksempel når det gjelder ivaretakelsen av mediemangfold og ytringsfrihet.

Og ut fra et demokratiperspektiv vil man kunne mene at filantropi er en bedre løsning enn LO når det kommer til medieeierskap. Men - selv om en stiftelse i utgangspunktet bør være en god eier, finnes et også eksempler på at stiftelser ender opp som passiv forvalter uten tilgang på ny kapital.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook