FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

HELGEKOMMENTAREN FRA CATHRINE SANDNES:

Noen ganger truer min indre Gjert Ingebrigtsen med å komme til overflaten

Je suis Gjert.

I det ytre er jeg en parodi på en alminnelig mamma, der jeg tusler rundt i et rekkehus med mine to barn, ene bikkje og ektemann, med en Volvo stasjonsvogn parkert utenfor.

Som andre mammaer har jeg tatt mine tørner i FAU, 17. mai-komiteen, sameiet og det lokale idrettslaget. Jeg har gått til anskaffelse av hele tre kaketiner i plast, for å kunne frakte tilstrekkelig mange kaker til diverse dugnader.

Og jeg gjør mitt beste for å huske at barn nå til dags skal snakkes med, ikke kommanderes og i hvert fall ikke bli skreket til.

I tråd med Jesper Juuls forestilling om «det kompetente barnet», som var idealet da barna mine var bitte små, gjelder det å huske at barn er fornuftige mennesker man skal lytte til og anerkjenne.

Dessverre går jeg stadig vekk på den ene smellen etter den andre. I stedet for en tålmodig mamma som lytter etter hva barnet egentlig prøver å formidle, står det en hylende koleriker i gangen som skriker etter fortgang i sakene.

I stedet for å forhandle med et barn som gjerne vil gjøre noe som åpenbart er helt dust å gjøre, dukker det opp en hittil ukjent oberst som kommanderer ungen til å gjøre som hun har fått beskjed om. Og når ungen har sluntret unna oppgavene sine, står plutselig en kvinnelig Gjert Ingebrigtsen i gangen og freser.

For sånne foreldre som meg, som egentlig har en streng 50-tallsmann inni seg, har denne høsten vært god. Takket være Gjert Ingebrigtsen – far til sju barn, trener til fire, hvorav tre har vunnet EM-gull i løping, har barna mine fått en ny standard for hva de anser som «streng oppdragelse».

Man kan for eksempel si, når man gir barna beskjed om å legge fra seg telefonen og gå ut en tur, at «hadde jeg vært Gjert, hadde dere måttet løpe i stedet for å gå», og så syns de plutselig de er heldige som har meg som mamma og ikke ham som pappa, i stedet for å bli sure for å bli sendt ut i regnet.

Gjert Ingebrigtsen er antitesen til alt jeg har sett av moderne foreldre. Og, for den saks skyld, moderne trenere. I løpet av sesongene vi har fulgt familien Ingebrigtsen på tv har vi vekslet mellom vantro latter, skrekkblandet fryd og tiltakende sympati for den gale diktatoren.

En ting er at han stort sett har rett i sak når han skjeller ut, for ikke å si regelrett ydmyker, sønnene sine for ikke å ha gjort som avtalt. Men først og fremst har han vist at det finnes andre måter å være glad i barna sine på, enn ved å være myk og ettergivende. Barna har gitt ham et oppdrag – de vil bli best mulig til å løpe.

Da har han innrettet livet sitt, og resten av familiens, for å gi dem det. Jeg tror knapt jeg har sett en mer oppofrende pappa enn Gjert. Men i valget mellom Gjert og den vidunderlige, elskverdige Tone, er det dessverre liten tvil om at jeg identifiserer meg sterkere med førstnevnte enn med sistnevnte.

Følelsen av opptur for oss temperamentsfulle foreldre ble om mulig enda sterkere da jeg leste Jordan Petersons «12 regler for livet». Med sine enkle råd om å rydde rommet, rette seg opp i ryggen og klappe katten (han innrømmer raskt at han egentlig er en hundemann), gir han ungene klar beskjed om å ta ansvar for seg selv, i stedet for å sutre over at ingen forstår dem, at livet er urettferdig og at det er andres feil at de ikke når målene sine.

Riktignok mangler den kanadiske psykologen sjarmen og kjærligheten som lyser gjennom hos Gjert, faktisk har han en ganske irriterende belærende og selvgod tone når han gir råd. Dessuten mener han det er greit å gi ungen et dask i bakhodet om det skulle være absolutt nødvendig, og tvinge i dem mat for å vise hvem som er sjefen.

Men alt i alt, så kjennes det som å få litt vind i ryggen for de av oss som har tenkt, men ikke sagt - i hvert fall ikke veldig høyt - at barn kanskje blir forvirret, til og med frustrerte, hvis hver eneste beskjed, påstand eller oppfordring er en invitasjon til forhandling.

I tillegg til å ha følt oss evig mislykket som foreldre hver gang vi har brukt utestemme innendørs, avfeid det ungen sier som faktisk feil – uansett hvor mye de måtte føle at det er sant – og til og med påpekt at det er noen ting voksne vet veldig mye bedre enn barn.

På hver sitt vis, men beslektet, representerer Gjert og Jordan det stikk motsatte av foreldre som tjenerskap for sine barn. Takket være disse to representantene kan sånne som meg plutselig innta posisjonen som et balansert midtpunkt.

Siden man verken er den ene eller andre ytterligheten, men sånn midt imellom det milde og det koleriske, det ettergivende og det dominerende, det engleaktige og det diabolske, framstår man i stedet som et helt alminnelig menneske.

Men det aller beste er at ungene har slått fra seg enhver tanke om at de har lyst til å bli verdensmestere i noe som helst. Takket være familien Ingebrigtsen har de funnet ut at de mye heller vil være hverdagsmennesker, med tid til å sulle og foreldre som lar dem være i fred. Og en gang iblant rydder de til og med på rommet sitt