Utskifting: Trenger Skiforbundet og andre idrettsorganisasjoner nytt blod med jevne mellomrom og bør regelverket sørge for det? Kanskje, skriver Andreas Selliaas. På bildet: Stein Opsal, generalsekretær i Skiforbundet. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix.
Utskifting: Trenger Skiforbundet og andre idrettsorganisasjoner nytt blod med jevne mellomrom og bør regelverket sørge for det? Kanskje, skriver Andreas Selliaas. På bildet: Stein Opsal, generalsekretær i Skiforbundet. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix.Vis mer

Noen gratis råd til Skiforbundet: ta utøverne mer på alvor!

Ledelsen av Skiforbundet må samarbeide mer med utøverne på et overordnet nivå, og utøverne må integreres i systemet på en bedre måte enn i dag.

Meninger

Ljubljana, Slovenia: Jeg har akkurat holdt foredrag for olympiske komiteer fra Albania, Slovenia, Danmark og Kuwait og andre om hva som skal til for å få til et bedre styresett i idretten. Spørsmålene jeg får av lokalpressen og av tilhørerne i salen er hvordan Therese Johaug kunne bli tatt i doping? Har Norges skiforbund et dårlig styresett? Hvordan går dette an i et av verdens rikeste land er omkvedet.

Jeg skal ikke spekulere i hva som har skjedd i Johaug-saken annet enn å konstatere at penger ikke er alt i idretten, heller. På den annen side kan jeg gi det norske skiforbundet noen råd på veien videre.

Vi skal ta utlendingenes reaksjoner på alvor. Både fordi vi har en tendens til å dømme utledninger hardere enn oss selv og fordi vi ofte reiser rundt og gir andre råd om hvordan de skal oppføre seg, slik som jeg gjorde i dette tilfellet.

Bruker vi de samme kriteriene på oss som på andre? Jeg skal gjøre et forsøk.

Jeg har studert og gravd i idrettens mørke sider i flere år og har etter hvert bygd opp en forsvarsmekanisme som gjør at jeg nesten ikke stoler på idrettsledere lenger. Det er selvfølgelig ikke bra, men veldig ofte viser skepsisen seg å være berettiget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men når følelsene tar over og det irrasjonelle tar overhånd – både hos idrettsledere og hos dem som har et kritisk blikk på idretten – kan det være riktig å trekke inn mer systematiske vurderinger av det vi ønsker å komme til bunns i.

I de to sakene vi har fått i fanget de siste månedene er det to ting som bør granskes. Hva har gått galt i de konkrete sakene og hvilke tiltak må settes i gang for at man aldri får slike saker igjen. Det første dreier seg om å fordele skyld. Det andre om å sikre rettsikkerheten til utøverne i framtida.

Når vi i Norge har snakket om utøvernes ansvar i disse sakene har vi kun konsentrert oss om at Sundby og Johaug burde googlet behandlingen de fikk for å være sikker på at de ikke tok medisiner eller brukte metoder som kunne felle dem i en dopingkontroll. Jeg mener at dette blir litt for snevert og at ansvarliggjøringen av utøvere også må diskuteres på systemnivå.

Eller rettere sagt: ledelsen av skiforbundet må samarbeide mer med utøverne på et overordnet nivå. Utøverne må integreres i systemet på en bedre måte enn i dag.

I Slovenia og andre steder har jeg den siste tiden blant annet presentert resultater fra rapporten Sports Governance Observer 2015, en rapport utarbeidet av forskere ved universitetet i Leuven i Belgia, i samarbeid med Idrættens Analyseinstitutt i Danmark (IDAN) og den danske organisasjonen Play the Game som jeg er en del av. Denne rapporten har jeg også brukt når jeg har gitt råd til Europarådet om hvordan internasjonale institusjoner kan hjelpe idretten til godt styresett.

I korte trekk analyserer rapporten alle de olympiske særforbundene (totalt 35 forbund) langs fire dimensjoner:

1. Graden av åpenhet (for eksempel om forbund offentliggjør regnskap eller ikke).

2: Graden av demokrati (for eksempel om det er reelle valg til styrer og komiteer).

3. Graden av kontroll (for eksempel om uavhengige instanser kan se idretten i kortene).

4. Graden av solidaritet (for eksempel om idretten har et miljøengasjement eller om idretten har sponsorer som forholder seg til menneskerettighetene eller ikke).

Forbundene blir vurdert etter 36 kriterier. Ingen av forbundene kommer særlig godt ut av rapporten, men den gir et godt grunnlag til forbedringer. Også for Skiforbundet.

Jeg skal ikke gå gjennom alle kriteriene, men nevne noen få for å gi et inntrykk av hva internasjonale organisasjoner blir bedømt etter og som også er relevant for diskusjonen vi har i Norge i kjølvannet av Sundby- og Johaug-saken.

Da jeg spurte Skiforbundet for en stund siden om noen av kriteriene som brukes i studien jeg referer til fant jeg ut at Skiforbundet skårer bra når det gjelder åpenhet ved blant annet å publisere årsrapporter og eksternt reviderte regnskap på sin nettside, selv om detaljnivået kan diskuteres på noen områder.

På den andre siden har ikke skistyret valgte utøverepresentanter som er med på å ta beslutninger på utøvernes vegne og som på den måten kan gjøres ansvarlig for de vedtak som fattes eller ta beslutninger som angår dem selv. I Johaug-saken har det blitt satt spørsmålstegn til kontraktene om utøvernes forhold til legenes råd.

Kunne denne problemstillingen vært unngått med flere utøvere i de øverste organer? Kanskje. Jeg er klar over at det er en egen utøverkomité, men det er en annen sak.

Skiforbundet har heller ikke aldersgrenser eller tidsbegrensinger for styrerepresentanter eller andre valgte medlemmer. Det kan være et relevant tema når man diskuterer systemsvikt og organisasjonskultur. Trenger Skiforbundet og andre idrettsorganisasjoner nytt blod med jevne mellomrom og bør regelverket sørge for det? Kanskje.

Det er lett å være etterpåklok og belærende når man selv ikke står i problemer. Det gjelder i Norge, Slovenia og andre steder. Her er et bidrag til å være føre var i en tid der det meste synes å være på etterskudd.