Noen har det fett

På\'n igjen etter 20 år - med fettsleik, skoleromantikk og «ooh, ooh, ooh, baby - you\'re the one that I want.» «Grease» er rett og slett litt teit.

Det teiteste er at alle «tenåringene» er utgamle. John Travolta (f. 1954) og Olivia Newton-John (f. 1948) var som vi skjønner vel over den kriminelle lavalder i 1978, og det står ikke til å nekte at alle ungdomsfaktene dermed ser litt latterlige ut.

Men det dreier seg altså om tidenes mest populære filmmusikal. Ny lyd gir sjansen til ny inntjening. Dessuten byr «Grease» på gjensyn med en slank Travolta.

Han er tøffe Danny, Olivia er pripne Sandy, det skrekkelig forelskede par, som går som katten rundt grøten og småsutrer, før de endelig slikker på hverandre. En bataljon av oldis-tenåringer brister ustanselig ut i sang og dans, mens de brisker seg og sliter med kjærlighetslivet i skolegården. Av dem er rampete Rizzo (Stockard Channing) egentlig den eneste med utstråling nok til å interessere.

Av alle «Grease»-låtene er bare noen få skikkelig gode. Morsomt nok å høre dem igjen i denne overromantiserende ukebladnovellen av en film.

Olivia synger pent, rent og er en elendig skuespiller. Travolta i Elvis-tapning - hans popularitet må være en hovedgrunn til relanseringen - har mer å fare med. Kroppsbeherskelsen er i hvert fall verdt et studium. «Grease» er ikke hans beste ungdomsprestasjon. Gjennombruddsfilmen «Saturday Night Fever» går mange ganger utenpå denne. Den handler jo faktisk om noe. Bedre låter, også.

En hamburger og en milkshake, og du har «Grease».