DAG OG KJARTAN SHOW: Samtalebok-sesongen er over oss. Neste uke kommer «Tilværelsens utlendinger», Herman Willis' (t.h.) behørig forhåndsomtalte intervjusamling med Kjartan Fløgstad og Dag Solstad, forrige uke kom det en med Drillo og Nils Arne Eggen. Hvorfor? 

Foto: Lars Myhren Holand
DAG OG KJARTAN SHOW: Samtalebok-sesongen er over oss. Neste uke kommer «Tilværelsens utlendinger», Herman Willis' (t.h.) behørig forhåndsomtalte intervjusamling med Kjartan Fløgstad og Dag Solstad, forrige uke kom det en med Drillo og Nils Arne Eggen. Hvorfor? Foto: Lars Myhren HolandVis mer

Noen har snakket sammen

Den såkalte «samtaleboka» - kalkulert pengeku eller norsk paradesjanger?

||| «Det viktigste av alt uviktig», den ferske intervjuboka med fotballtrenerne Egil «Drillo» Olsen og Nils Arne Eggen, begynner med at forfatteren, den tidligere sportsjournalisten Otto Ulseth, får et tilbud han ikke kan si nei til. «Vi forsøker å utvikle en sjanger vi kaller samtalebøker», forteller hans forlagsredaktør. «En av fordelene med denne sjangeren er at man kan få fram viktige bøker uten at det tar altfor lang tid for hovedpersonene, som gjerne er veldig travle mennesker». Redaktøren legger til, som et eksempel på sjangeren, en bok forlaget ifjor ga ut med far og sønn Stoltenberg, som var «ganske vellykket».

Det som er litt underlig, foruten at Otto Ulseth finner tanken på «ganske vellykket» uimotståelig, er at forlagsredaktøren trekker fram «Samtaler» av Jens og Thorvald Stoltenberg (og Anne Grosvold), når det finnes en bok som både tematisk, kommersielt og litterært er en mye mer inspirerende forløper i den norske samtaleboktradisjonen. Jeg tenker her på Tande-P og Klaus Hagerups «Bill. mrk.: 'De glødende hjerters liga'».

I likhet med «Det viktigste av alt uviktig», er samtalepartnerne i «De glødende hjerters liga» (1989) glødende fotballinteresserte, født på 40-tallet, og den ene østlending, den andre fra utkanten av Sør-Trøndelag. Til forskjell er samtalene deres ikke strukturert og redigert av en tredjepart, men som brevveksling mellom to fiktive 14-åringer, Tore Jørgensen (Tande-P) og Sigurd Alexander «Siggen» Larsen (Hagerup). Det forhindrer ikke at bøkene toucher inn på noen av de samme temaene, som litteratur («Siggen» har nettopp lest «Skatten på sjørøverøya», som han anbefaler på det varmeste; Drillo har det på samme vis med Jonathan Wilsons historieverk om fotballtaktikk, «Inverting The Pyramid») og jenter (Nils Arne Eggen forteller om å støte på «honningfeller» under europacupkamper i Øst-Europa; «JEG ER BLITT SAMMEN MED SØLVI», skriver Siggen i et brev).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men selv om koblingen mellom Tore og «Siggen» på papiret er langt mindre av et skjebnefellesskap - de møtes gjennom en rubrikkannonse i modellflybladet «Vi Flyr» - er det de som kommer nærmest å dyrke hva kronprins Haakon en gang kalte «den gode samtalen». Det lugger litt innledningsvis, når de fortaper seg i en diskusjon om det fantes jagerfly under andre verdenskrig med propeller som var synkronisert med maskingevær, slik Tore hevder, så man kunne skyte gjennom propellene. Det er imidlertid i den andre boka at en av samtalepartnerne, selv godt uti, virker mest opptatt av om Nils Arne Eggen vet hva som er den høyeste fjelltoppen i Sør-Trøndelag fylke? Det vet han ikke. Da får han opplyst at det er Storskrymten, som ligger 1985 m.o.h.
Det er så man får lyst til å si til Drillo, som «Siggen» skriver til Tore: «Vi kan jo ikke krangle om de derre maskingeværkulene til vi dauer heller.»

Det er det tilsynelatende en uuttalt enighet om hos deltakerne i neste ukes gemyttlige samtalebokutgivelse, som heter «Tilværelsens utlendinger» og har undertittelen «Herman Willis i samtale med Dag Solstad og Kjartan Fløgstad i Berlin». Det er litt i det blå hva slags relasjon Solstad og Fløgstad egentlig har: Enten har de, som Drillo og Eggen, mer felles enn ikke. Enten ville de, som Batman og The Joker, ikke helt visst hva de skulle gjort uten hverandre. Eller så er det for dem begge blitt, som Fløgstad sier i boka, «viktig ikke å la seg provosere til å bli med på veldig mange strider.» («Jeg har ikke så lang tid igjen at jeg synes jeg kan gjøre det», samtykker Solstad.)

I alle fall: Om Otto Ulseth aldri så mye mener, som han skriver i forordet sitt, at Drillo minner om «Lektor Fjord» i Solstads «Roman 1987», har «Tilværelsens utlendinger» mer til felles med «De glødende hjerters liga» enn den har med «Det viktigste av alt uviktig». Og ikke bare fordi Willis vekselvis tiltaler Fløgstad og Solstad som «boys», men fordi Solstad, når han blir spurt hvorfor han begynte å skrive, svarer «at da jeg var helt ung, da skrev jeg rett og slett for å få tak i damer.»
Og enn så lenge det her er sånt han ikke får seg til å si i «Bokbadet», er det ingen grunn til å slutte å gi ut samtalebøker.