#MeToo er årets store revolusjon

Noen har visst hva som har foregått, men ville ikke høre

Sextrakassering har aldri vært okay. Men noen har ikke skjønt det før nå.

Kommentar

Det var revolusjonens røst som brølte i høst. Metoo-kampanjens eksplosivitet minnet meg om den klassiske scenen i filmen «Network», hvor ankermannen Howard Beale oppfordrer folk til å stikke hodet ut av vinduet og rope:

I’m as mad as hell. And I’m not going to take it anymore.

For det er ikke som om sextrakassering nylig ble oppfunnet i Hollywood. Eller i mediene. Eller i utelivsbransjen. Eller i arbeiderbevegelsen. Det er ikke som om folk ikke har visst hva som foregår, eller det ikke har vært snakket om. Nei, det har ikke vært en stilltiende aksept, eller en såkalt taushetskultur, slik noen forklarer det, som høsten 2017 plutselig ble vanskelig å forklare, så stort var omfanget. Det har tvert om vært snakket ganske høylytt om – rundt kantinebordene, i fagforeninger, i partipolitikken og på Stortinget, på universitetene og i idretten.

Kvinner har fortalt historier til hverandre og lagt strategier for å beskytte seg lenge før de visste at det het sextrakassering. Lenge før det faktisk ble forbudt.

Og til slutt var det noen som sa: Nok er nok. Dette finner vi oss ikke i lenger.

Det er det påfallende med #metoo. Kvinner over hele den vestlige likestilte verden, i Snåsa, Berlin og Los Angeles, kjenner seg igjen og kan fortelle de samme historiene. Uavhengig av posisjon og bakgrunn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var kanskje derfor avsløringene om Hollywood-mogulen Weinstein startet det hele. Du skulle ikke trodd han var en figur kvinner flest hadde møtt på, men det hadde de. De kjente han så altfor godt. Det var han de hadde snakket om og fortalt om. Han var selve prototypen på en trakasserer.

Men noen har ikke hørt på kvinnenes historier. Hvem denne noen er, skal jeg ikke si for sikkert, men denne noen har hatt makt til ikke å gjøre noe med det. For noen syntes ikke det var så farlig. Det er bare sånn det er, har noen sagt. Menn er menn, som noen sa om voldtektsanklager i et parti som nå er i regjering.

Helt til det ikke er sånn lenger. Helt til selv noen må stoppe opp og lytte.

Styrken i metoo-kampanjen forteller at verken arbeidsliv, pressen eller politikken har lyttet godt nok. For ikke å snakke om politi og rettsvesen. Derfor har noen verken sett omfanget eller alvoret, heller ikke sinnet som eksploderte denne høsten, i stedet for å implodere. I stedet for å gå ut av politikken, har kvinner tatt det ut i politikken. I stedet for å ta det som en kvinne, har kvinner tatt noen. Oppgjøret har dermed kommet som et like stort sjokk for noen som det var at Donald Trump vant valget og et flertall av britene stemte for Brexit.

Forskjellen var at kvinner viste seg å ha en politisk kraft noen ikke hadde tiltenkt dem. Noen er litt treige.

Metoo er et paradigmeskifte. For alle. Vi kommer til å snakke om før og etter metoo-kampanjen, selv om det ikke er over denne høsten. Jeg ser norske 70-tallsfeminister danser på barrikadene til tonene av en ny solidaritet og sier metoo er det viktigste som har skjedd for likestilling siden abortkampen. Den amerikanske feministen Susan Faludi, som skrev om tilbakeslaget tiåret etter, er ikke fullt så optimistisk.

Patriarkene faller, men patriarkatet er sterkere enn noensinne, hevder Faludi i et innlegg i New York Times i går. Hun sikter til at republikanerne støtter Trump for å få gjennom en kvinnefiendtlig politikk, uten at noen ser abortrestriksjoner, velferdskutt og skatteletter i et kjønnsperspektiv.

Hun sammenlikner økonomiske overgrep med seksuelle fordi begge handler om maktubalanse. Noen vil hevde at det ikke er tilfellet i likestilte Norge. Noen er dårlig informert og kan sjekke med Statistisk Sentralbyrå som noen ellers mener er pålitelig.

Takket være de skamløse jentene har det vært et dårlig år for patriarkatet i Norge. De mange minoritetskvinnene som reiser seg mot sosial kontroll og undertrykking, har bred støtte og mye oppmerksomhet, men legitimiteten og styrken ligger i at oppgjøret kommer innenfra. Når de unge står på skuldra til Shabana Rehman, står de fjellstøtt i en humanistisk tradisjon. Så får noen ta religionene siden.

I begge tilfeller, både når det gjelder metoo-kampanjen og de skamløse, handler det om å ta kontroll. Men like mye om å ta kontroll og makt fra noen.

Det er det noen som ikke liker. Noen stritter alltid imot. Noen synes det er vanskelig og smertefullt at denne erkjennelsen rammer noen som har makt. De vil ha mer tid på seg til å venne seg til at sextrakassering plutselig får konsekvenser for noen. Hva med et amnesti? Det fikk jo rikinger som hadde gjemt bort pengene sine i Sveits? Hva med kongefritt, og så begynne fra år null over nyttår?

Fallet er brutalt når noen har sluppet unna så lenge og blitt vant til det.

Jeg har ment at det er riktig at metoo i Norge i hovedsak har vært anonymisert og handlet om hvordan vi skal forebygge og håndtere slike saker. Det har gitt rom for en mer overordnet diskusjon som nok har vært mer behagelig for noen enn for andre. For varslerne har det satt grenser. Men metoo har samtidig gitt dem frihet til å gå ut offentlig på en måte som er mer krevende i pressen.

Slik sett har pressen og metoo fungert bra sammen. Kampanjen startet i sosiale medier og pågår fortsatt der med stor styrke, men det er redigerte medier som har gravd fram sakene etter de samme kildekritiske prinsippene som ellers.

De få tilfellene hvor noen er blitt navngitt, viser hvorfor dette er vanskelig. Straks dukker det opp bortforklaringer og beskyldninger om skjulte motiver og maktkamp. Plutselig er kvinner jomfruelige aspeløv som ikke tåler en beruset testosteron i baren. Eller de er kyniske golddiggers som legger seg etter menn med makt. Hore og madonna er jo en klisje fordi den fortsatt funker for noen som har skapt den. Prinsippene fordufter så snart noen har fått et navn.

Da er seksuell trakassering okay igjen. I hvert fall ikke så alvorlig. Alle kan vel begå en feil.

Noen har alltid et navn. Noen kan se seg i speilet.

​​