Det var revolusjonens røst som brølte i høst. Metoo-kampanjens eksplosivitet minnet meg om den klassiske scenen i filmen «Network», hvor ankermannen Howard Beale oppfordrer folk til å stikke hodet ut av vinduet og rope:

I’m as mad as hell. And I’m not going to take it anymore.

For det er ikke som om sextrakassering nylig ble oppfunnet i Hollywood. Eller i mediene. Eller i utelivsbransjen. Eller i arbeiderbevegelsen. Det er ikke som om folk ikke har visst hva som foregår, eller det ikke har vært snakket om. Nei, det har ikke vært en stilltiende aksept, eller en såkalt taushetskultur, slik noen forklarer det, som høsten 2017 plutselig ble vanskelig å forklare, så stort var omfanget. Det har tvert om vært snakket ganske høylytt om – rundt kantinebordene, i fagforeninger, i partipolitikken og på Stortinget, på universitetene og i idretten.

Kvinner har fortalt historier til hverandre og lagt strategier for å beskytte seg lenge før de visste at det het sextrakassering. Lenge før det faktisk ble forbudt.

Og til slutt var det noen som sa: Nok er nok. Dette finner vi oss ikke i lenger.