JON FOSSE: I form og språk er han svært langt fra Ibsen, Ibsenprisen må han ha fått for sin egenart og unike dramatiske stemme.  Foto LILLEGÅRD/HENNING Dagbladet.
JON FOSSE: I form og språk er han svært langt fra Ibsen, Ibsenprisen må han ha fått for sin egenart og unike dramatiske stemme. Foto LILLEGÅRD/HENNING Dagbladet.Vis mer

Noen kom til å vinne

Med tildelingen til Jon Fosse er Ibsen-prisen kommet hjem til Norge. Til en velfortjent vinner.

Oljerike Norge har innført noen store og internasjonale priser de siste årene. Vi har fått Abelprisen i matematikk, Holbergprisen i for fremragende bidrag til humaniora, samfunnsvitenskap, juss eller teologi, og Ibsenprisen for teatret. Abelprisen er på hele seks millioner, Holbergprisen er på 4,5 millioner og Ibsenprisen er på 2,5 millioner. Jeg vet ikke om forskjellen i størrelse er en erkjennelse av at matematikere er flinkere til å tenke i store tall enn teaterfolk, men prisene er uansett langt større enn våre andre priser og utmerkelser.

Ibsenprisen er delt ut tre ganger. Første gang gikk den til Peter Brooks, en levende legende i det moderne regiteater. Andre gangen gikk den til den franske regissøren Ariane Mnouchkine, nok et av de virkelig store teaternavn. Og i år går den til nok en internasjonal størrelse: Norges egen Jon Fosse, fra Strandebarm i Hardanger.

Når internasjonale priser deles ut innaskjærs kan det lett virke provinsielt, en Ibsenpris både til og fra Norge, til et folk som gjerne er seg selv nok. Men tildelingen til Jon Fosse er legitim og fortjent, ikke nærsynt og selvopptatt. Selv om det bare er 16 år siden Jon Fosse debuterte som dramatiker har han rukket å skrive mer enn 30 skuespill. Han er oversatt til mer enn 40 språk, blant dem hebraisk, katalansk, persisk og tibetansk. Hans 30 skuespill nærmer seg snart 1000 premierekvelder, til sammen har det vært over 900 separate oppsetninger av Jon Fosse. Hans særegne dramatikk er blitt en egen eksportindustri. Prisen på 2,5 millioner er slik sett ikke mer enn en erkjentlighet på litt under 3000 per oppsetning. Billigere kulturprofilering av Norge får man vel knapt.

Det er selvsagt likevel ikke slik man skal tenke på prisen. Den må gå til Fosse for den kunstneriske kvaliteten på hans dramatikk, hans nyskapende evne, hans rene, åpne, undrende og samtidig skarpe og finslepne språk. Den knappe formen og de stadige gjentakelsene, på en og samme gang både manende og nølende, kan i de gode oppsetningene åpne for en ny erkjennelse av det å være menneske. Tid og identitet kan nærmest gå i oppløsning, samtidig som dramatikken likevel er nær, hudløs og sansbar. Den blir flyktig som vinden og sårbar som savnet.

Som all stor kunst er Jon Fosse enkel å karikere. Det ligger i tydeligheten og særpreget. Skulle noen være i tvil om hans kvalitet, kan de gå til hans bearbeidelser og oversettelser av andres dramatikk. Der finner man den lydhøre fagmannen. I september har for eksempel Nationaltheatret under Ibsenfestivalen premiere på Fosses versjon av Ifigenia i Aulis av Euripides.

Den forestillingen skal regisseres av Eirik Stubø, som tidligere har satt opp flere skuespill av Fosse. I tillegg sitter han også i juryen som i går tildelte Fosse Ibsenprisen. Der sitter også den svenske teaterkritikeren Leif Zern, som i 2005 skrev en bok om Jon Fosses dramatikk: «Det lysande mørket». Det er så nært at noen sikkert kommer til å hviske, men nettopp slik nærhet kan også gi kvalifisert innsikt.