ENGASJERER STADIG: Statskanalen sprer informasjon, glede og hygge, slik den har gjort i evigheter. Og når noe godt innarbeidet forandres, vekkes følelser hos den gemene hop. Inkludert artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix.
ENGASJERER STADIG: Statskanalen sprer informasjon, glede og hygge, slik den har gjort i evigheter. Og når noe godt innarbeidet forandres, vekkes følelser hos den gemene hop. Inkludert artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix.Vis mer

Noen må gå!

Kjenningslåten til «Nitimen» var borte! Endetiden var nær.

Kommentar

Det var en typisk sein morgen. En slik som kommer etter en sein kveld. Vekkerklokken hadde ikke ringt. Eller jeg hadde slått den av i halvsøvne. Da jeg kom meg ut av sengen, skjønte jeg at jeg ikke kom til å rekke jobben. Jeg tok en sjefsavgjørelse: I stedet for å stresse av gårde, pustet jeg med magen, tok en lang dusj, dekket på frokostbordet - og skrudde på radioen. Ni-nyhetene var i ferd med å ebbe ut, og nå var det klart for «Nitimen».

Jeg gjespet, sukket og ventet på å høre de kjente tonene strømme ut av radioen. «Memories of You» med Werner Müller Und Sein Orchester. Med klukkende harper, dundrende pauker, snertne klarinetter og heftig rytmeseksjon. Den samme optimistiske musikken jeg hadde hørt helt siden jeg lekte med Meccano foran radioen. Den gang mødre var hjemmeværende og barnehager var forbeholdt de få. Men i dag morges, hva kom? Jo, en jingle der noen sang «Ennn-ææær-kåååå - Peeee Eeeen!» etterfulgt av en tørr stemme som sa: «Du hører på Nitimen med Claus Wiese og Karen Marie Berg». Og så ble «Rolling in the Deep» med Adele tonet inn.

«Men at «Nitimen» begynner slik den alltid har gjort, er et slags holdepunkt, en slags konstant i en stadig mer uoversiktlig og forvirrende virkelighet.»

Sjokk! Vantro! Det måtte være en feil? En teknisk glipp? For hvordan kunne de gjøre noe sånt? Jeg trykket resolutt på av-knappen. Jobb fikk være jobb, dette måtte jeg til bunns i, så jeg kastet meg over telefonen. «Hei. Du som er kjent med detaljene der oppe på Marienlyst, stemmer det at dere nå har droppet kjenningsmelodien til Nitimen??» skrev jeg, og trykket på send. Men vedkommende, som jobber i NRK og vanligvis svarer i løpet av sekunder, forholdt seg taus.

Jeg sendte samme melding til en til jeg kjenner, med samme resultat. Nå ble jeg bekymret. Så jeg fant fram nettbrettet, logget meg inn på statskanalens hjemmesider, skrev Nitimen i søkefeltet, og fikk opp den siste ukas sendinger. Et par klikk seinere ble mistanken bekreftet. Jeg hørte på starten, altså det første halve minuttet av gårsdagens sending. Så onsdagens. Tirsdagens. Mandagens. Lørdagens. Sist lørdag ble introlåten spilt som vanlig, men på mandag var den redusert til bare et par strofer bak annonsør-stemmen – og i dag morges var den altså fullstendig borte.

Dette er selvfølgelig en bagatell. I den store sammenhengen, fullstendig uvesentlig. Men at «Nitimen» begynner slik den alltid har gjort, er et slags holdepunkt, en slags konstant i en stadig mer uoversiktlig og forvirrende virkelighet.

NRK kaller «Nitimen» for «hele Norges underholdningsprogram». Og det er dristig av dem å endre på noe så folkelig, for ikke å si folkekjært. Jeg mener å huske at «Nitimen» en gang tidligere, antageligvis i et akutt behov for å fornye seg, ville prøve en ny kjenningsmelodi. På traust, gammeldags og demokratisk vis ble det gjort i form av en avstemning, der lytterne selv skulle få kåre den nye trudelutten. Jeg husker ikke hvilken som vant – men kan bare konstatere at etter en stund ble den nye forkastet, og gode, gamle Werner Müller og hans orkester var tilbake. Og alle var fornøyde.

«At «Memories of You» nå så ut til å bli redusert til nettopp et «memory», er et klart endetidstegn, spør du meg.»

Slik har det altså vært. Frem til nå.

Det påstås til stadighet at nye koster koster best, men det stemmer ikke alltid. Og forandring for forandringens skyld har sjelden veldig mye for seg. Hurra for framskrittet, og alt det der: men ærlig talt: Noen ting må få være som de er. Som det heter: «If it ain’t broke, don’t fix it». At «Memories of You» nå så ut til å bli redusert til nettopp et «memory», er et klart endetidstegn, spør du meg.

Noen må gå!!

Så, etter at jeg hadde skrevet denne teksten tikket det inn en tekstmelding på telefonen. Det var min venn i NRK. «Hei Eirik! Slapp av!! De har bare byttet litt rundt på rekkefølgen i starten, først en introduksjon, så en låt – som fades over i den gode, gamle kjenningen. Du har ingen ting å bekymre deg for. God helg!»

Ok, da. Så er låten der fremdeles, de har bare stokket litt om på starten av sendingen.

Pokker og! Det var jo så deilig å være litt sint! Kjenne på engasjementet. Godt å få bekreftet at jeg fremdeles kan bli engasjert. Og det er jo bra. Denne bommerten har også gitt meg en slags utvidet selvinnsikt. Ja, jeg er blitt en sur, gammel gubbe. En sånn som blir pottesur når noen har flyttet sviskene i supermarkedet til en annen hylle. Eller som hyler og skriker når noen busstoppet er blitt flyttet tjue meter, og blir irritert når produsenten har forandret designet på etiketten til Mariekjeksene.

Joda, noen må gå. Jeg. I terapi.