Alle sier ja til Fritt Ord. Alle applauderer at Peder «Fjordman» Jensen får støtte til bokprosjektet sitt. Redaktører og kommentatorer over hele landet forsvarer tildelingen. Også upopulære meninger bør komme fram i vårt samfunn, synes de å mene; det er bedre at rasisme og intoleranse tvinges ut i lyset og brytes i åpen debatt, enn at de gjemmes som hviskende understrømmer av dulgte mørketanker piplende mellom steinene der nede.

Men er det så enkelt? Er det slik at alle tanker bør få sjansen i offentligheten, alle mot-ideer støttes utgivelsesmessig, fordi de ellers ville kunne ødelegge fellesskapet nedenfra? At friheten og toleransen krever av oss at vi ikke bare tillater, men aktivt støtter, spredning av de ideene som ellers går imot frihet og toleranse?

Jeg tviler. Toleransen lenge leve. Men den har sine grenser. Det samme med ytringsretten. Og demokratiet, det kan ikke gjelde uavkortet for demokratiets fiender. Ser vi historisk på det, må evnen til å si nei, til å forstå når det må settes en grense, være like viktig som overbærenhet overfor avvikerne.