Alle sier ja til Fritt Ord. Alle applauderer at Peder «Fjordman» Jensen får støtte til bokprosjektet sitt. Redaktører og kommentatorer over hele landet forsvarer tildelingen. Også upopulære meninger bør komme fram i vårt samfunn, synes de å mene; det er bedre at rasisme og intoleranse tvinges ut i lyset og brytes i åpen debatt, enn at de gjemmes som hviskende understrømmer av dulgte mørketanker piplende mellom steinene der nede.

Men er det så enkelt? Er det slik at alle tanker bør få sjansen i offentligheten, alle mot-ideer støttes utgivelsesmessig, fordi de ellers ville kunne ødelegge fellesskapet nedenfra? At friheten og toleransen krever av oss at vi ikke bare tillater, men aktivt støtter, spredning av de ideene som ellers går imot frihet og toleranse?

Jeg tviler. Toleransen lenge leve. Men den har sine grenser. Det samme med ytringsretten. Og demokratiet, det kan ikke gjelde uavkortet for demokratiets fiender. Ser vi historisk på det, må evnen til å si nei, til å forstå når det må settes en grense, være like viktig som overbærenhet overfor avvikerne.

Selvfølgelig skal de ha rett til å si sin mening, disse våre ekstremister. Meget sjelden vil de også komme på kant med straffeloven. Og offentlig påtale der staten selv vil forbyr deres meninger, bør unngås. Men samfunnet har ingen plikt til å støtte deres rasisme og intoleranse, i den forstand at vi opphøyer dem til del av den offentlige diskurs. Offentlig støtte er jo en anerkjennelse.

Når Grunnloven sier at fellesskapet har plikt til å sørge for meningsmangfold, er det en «opplyst samtale» man tenker på, ikke hva som helst.
 
La oss stille et enkelt spørsmål: Ville det vært riktig å støtte utgivelsen av «Mein Kampf»? Å se nasjonalsosialismen som legitim, fordi den ble underbygd av mange velgere? Eller internasjonalt: La Hitler ture fram i Europa, fordi han hadde en folkemening på sin side?

Naturligvis ikke. Det var noe galt, noe dypt umoralsk ved hele nazi-bevegelsen, det mener vi alle i ettertid. At man ikke så det mens det ennå var tid på 1930-tallet, det berodde på feil og svakhet. Slik lyder historiens dom. Denne dommen rammer oss alle, dessverre. På en eller annen måte skulle nasjonalsosialismen vært stoppet ved at noen satt foten ned. Det at så ikke skjedde, men at Europa tolererte intoleransen og lot demokratiets fiender uthule demokratiet, var en feil som fikk tragiske konsekvenser. En feil, sier historiebøkene, som ikke må gjentas.

Peder «Fjordman» Jensen er en rasist med bisarre meninger. Det er så. Men han har i tillegg et kraftfullt, internasjonalt nettverk av økonomisk støtte og online-messig makt. Hans meninger har vært under utvikling, fra det relativt uskyldige til det hatefullt ekstreme.

Fritt Ord har sikkert vurdert profilen og kjenner til denne utviklingen, slik den blant annet framkommer i Vidar Enebakks grundige undersøkelse av Jensens meninger (trykt i boka «Høyreekstremisme — ideer og bevegelser i Europa», Dreyer 2012). Når man likevel mot denne bakgrunn av hat og destruktivkrefter støtter hans nye bok, må der være fordi den på en overbevisende måte betegner et oppbrudd, signaliserer en ny Jensen. Det er selvfølgelig ikke nok at det kommer noe delvis spiselig fra den kanten; det gjorde det fra Hitler også. Den nye boka fra «Fjordman» må stå for en ny kurs. Det er selvfølgelig bra. Men for oss andre, som bare kjenner produksjonen til nå, må det altså kunne sies at saken som sådan reiser spørsmålet om toleranse overfor intoleransen, om hvor langt man skal gå før vi rettmessig sier nei til å støtte undergraverne.

At dette er sensitivt, har vi fått demonstrert denne uka ved internasjonale mediers oppslag om arrestasjonen av Varg Vikernes. Vikernes «har tilknytning til massemorderen Anders Breivik», melder BBC; han som igjen støtter seg til Peder «Fjordman» Jensen. Greven, Breivik, Fjordman: en nydelig trio fra Norge, internasjonale frontfigurer i rasehets og muslimhat.

Utenverdenens reaksjon kan være overdreven, fransk politi var for fort ute, kanskje våpenbeslaget dreier seg om uskyldig jaktutstyr. Den er like fullt en påminnelse om at dette er alvorlig.

Det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, å sette foten ned. Det høres så enkelt. Det er bare å si nei. Men hvor man skal si det, og hva man skal unnlate å hjelpe fram med offentlige midler, det er vil mange ganger være vanskeligere å gjøre enn å svøpe seg i toleransens slør. Trekke på skuldrene og si: la alt få støtte!

Sist uke hadde Dagsrevyen besøk av psykiateren Lars Weisæth. Han sa: Vårt snille fellesskap kan iblant føles belastende. Kanskje de som selv opplevde Utøya-massakren skal få lov til å bli skikkelig forbanna, til å rope ut sin smerte og sitt raseri, i stedet for å slutte seg til fellesskapets beherskede rosetog...

Nettopp: å slippe ut raseriet, rope stopp, markere at nok er nok — framfor å følge behagelig med i fellesskapets jevne skritt, som alltid er begrunnet og forstandig.

En dag kan toleransen vise seg feil. Noen vil se Edward Snowden som en varsler, en som sier nei der hvor andre dilter med systemet. Hvor vidt og langt vet vi ennå ikke. Det tar tid å få fakta på bordet, og å tolke dem. Ossietzky var ikke umiddelbart en opplagt varsler på 1930-tallet. Vi må derfor vente på flere fakta om Snowden. Nobelprisen for 2013 kan han i alle fall ikke få.

Men det går en nederlandsk serie i NRK 2 for tida, som viser opptakten til andre verdenskrig fra den moralske siden. Vi har sett den spanske borgerkrig med alle dens grusomme dilemmaer. Vi har sett tyskernes Hitler-begeistring. Og snart får vi se det franske Vichy-regimet, det som i beste mening ville beskytte fedrelandet.

Hva mener barna til nazistørrelser som Baldur von Schirach og Ernst von Weizsächer om fedrenes toleranse den gang? De — fedrene altså — skulle ha satt foten ned. De visste jo at det ville gå galt. Men gjorde de det?

Noen må si nei, når det trengs.