Alle sier ja til Fritt Ord. Alle applauderer at Peder «Fjordman» Jensen får støtte til bokprosjektet sitt. Redaktører og kommentatorer over hele landet forsvarer tildelingen. Også upopulære meninger bør komme fram i vårt samfunn, synes de å mene; det er bedre at rasisme og intoleranse tvinges ut i lyset og brytes i åpen debatt, enn at de gjemmes som hviskende understrømmer av dulgte mørketanker piplende mellom steinene der nede.
Men er det så enkelt? Er det slik at alle tanker bør få sjansen i offentligheten, alle mot-ideer støttes utgivelsesmessig, fordi de ellers ville kunne ødelegge fellesskapet nedenfra? At friheten og toleransen krever av oss at vi ikke bare tillater, men aktivt støtter, spredning av de ideene som ellers går imot frihet og toleranse?
Jeg tviler. Toleransen lenge leve. Men den har sine grenser. Det samme med ytringsretten. Og demokratiet, det kan ikke gjelde uavkortet for demokratiets fiender. Ser vi historisk på det, må evnen til å si nei, til å forstå når det må settes en grense, være like viktig som overbærenhet overfor avvikerne.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger