Politisk korrekthet

- Noen mener det fjerner friheten deres at de ikke får lov til å si «neger»

Gamle ord går ut av språket - og nye kommer inn. Hvem kan si hva i 2019?

PK-POLITIET: Hvem kan si hva? Hva er lov å si, og bør man si det uansett? Dagbladet har spurt ni samfunnsdebattanter om politisk korrekthet. Illustrasjon: Shutterstsock / NTB Scanpix
PK-POLITIET: Hvem kan si hva? Hva er lov å si, og bør man si det uansett? Dagbladet har spurt ni samfunnsdebattanter om politisk korrekthet. Illustrasjon: Shutterstsock / NTB ScanpixVis mer

«Det var en liten negergutt som hette Vesle Hoa. Han hadde fjær på hodet sitt og ring på tommeltoa».

I 2006 besluttet Thorbjørn Egners familie å fjerne «Visen om vesle Hoa» fra et nyopplag av Egners visebok. Tidligere samme år hadde NRK Barnetimen endret yrkestittelen til faren til Pippi Langstrømpe fra «negerkonge» til «sydhavskonge».

I 2015 bestemte Lindgrens datter Karin Nyman at ordet skulle fjernes fra bøkene. Tittelen hadde blitt endret til «kurre-kurre-dutt-kung» i en tegnefilm fra 1998, og allerede i 1970 uttalte Astrid Lindgren at hadde hun skrevet bøkene seinere, ville hun ikke brukt akkurat de ordene.

Men det er ikke alle som er enige med familiene til Lindgren og Egner.

- Litteratur skapes i sin tid. At vi får andre verdier og tenker på en annen måte har ikke tilbakevirkende kraft. Og det er det mange som ikke forstår. Man brukte ordet «neger» den gangen. Det får man eventuelt forklare for ungene sine. Litteratur skal ikke være pyntelig og motstandsløs! sier forfatter Anne B. Ragde til Dagbladet.

Skal man først skrive om barnelitteraturen, burde man gå all in, mener Ragde.

- I de fleste barnebøker er det en far som leser avisa og en mor som lager middag. Skal vi fjerne det også, fordi det er antifeministisk?

Importert fra USA

Hvem kan si hva? Hva er lov å si, og bør man si det uansett? Begrepet politisk korrekthet dukket for alvor opp i den amerikanske politikken på 1990-tallet, og ble raskt importert hit til Norge. Siden har det blitt slengt veggimellom i alt fra diskusjoner om barnebøker og reklamer for mobilabonnementer til de store debattene om ytringsfriheten og dens eventuelle grenser.

«Selvsensur er døden for en forfatter, og politisk korrekthet er kunstens verste fiende.» Anne B. Ragde, forfatter

I 2017 pådro finansminister Siv Jensen seg en rekke kritiske reaksjoner etter å ha posert i indianerkostyme på Instagram-profilen sin, og året etter raste Sylvi Listhaug mot «den politisk korrekte pressen» i boka «Der andre tier».

Mange frykter PK-tyranniet, og det nært beslektede PK-politiet. Er politisk korrekthet et uttrykk for et krenkehysteri som knebler det frie ordskiftet, eller et legitimt minstekrav om anstendighet?

- Ti ømme tær

Ragde bekymrer seg for «den store krenkelsesbølgen som skyller over vårt land». Språket er bare diskriminerende hvis man lar seg diskriminere, slår hun fast. Men hvem skal få avgjøre hva andre mennesker reagerer på?

- Det sies at hvite mennesker ikke forstår hvordan det er å ha en annen hudfarge. Men tynne folk skjønner heller ikke hvordan det er å være tjukk! Jeg er tjukk, skal jeg bli krenka hver gang jeg ser et tynt menneske?

Hun mener det stort sett er «krenkeren» som dummer seg ut.

- Hadde jeg hadde vært av en annen hudfarge, og noen hadde kalt meg «neger», så hadde de bare måttet gjøre det. Og hadde jeg vært jøde og hørt en «jødevits», hadde jeg bare flira meg i hjel over hvor dumme folk er. Man viser hvor enkel man er når man må ty til sånne blødmer.

Å bli krenka er å gjøre seg til offer, mener hun.

- Det er å starte dagen med ti ømme tær, og bare vente på at de blir tråkka på. Det handler om en redsel for å ytre seg. Man skal følge flokken. Selvsensur er døden for en forfatter, og politisk korrekthet er kunstens verste fiende.

- Sladrekjerring

Bevisstheten rundt språkbruk som kan oppfattes som rasistisk er høy i den norske befolkningen. Det mener språkviter og forfatter Helene Uri.

- Det betyr ikke at det ikke forekommer, men du kan nesten ikke være borger i Norge i dag og ikke ha fått med deg at mange ikke synes det er stuerent å for eksempel si «neger», «hottentott» eller «sigøyner», sier hun til Dagbladet.

Verre står det til med språkbruk som er nedlatende overfor kvinner, mener hun.

- Det er masse eksempler fra norske aviser på et ekstremt kvinnenedsettende språk. Det har gått under radaren for de fleste, og står i skarp kontrast til dette med etnisitet.

Hun trekker fram bruken av ordet sladrekjerring.

- Hvis noen hadde anklaget noen for å «slarve som en mongo», hadde det aldri kommet på trykk. Men når det handler om damer er det greit, selv når det er to menn som krangler.

Det kjønnede språket er et hvitt felt på kartet, mener Uri.

- Det finnes en intellektuell elite som er veldig opptatt av å ikke bruke krenkende ord om etniske grupper, men som fortsatt skiller mellom forfattere og «kvinnelige forfattere». Det er manglende bevissthet. Det er ikke ond vilje, men det er nokså gjennomgående.

Jubler over hen

Hva som er politisk korrekt, handler om hvor den språklige bevisstheten er størst, mener Uri. Men hva kan man egentlig si om det politisk korrekte språket?

- Det er i hvert fall et språk som forsøker å ta hensyn. Om det ender opp med å tilsløre eller avsløre, kommer an på hvem du spør. Alle som har en agenda er ute etter å bruke språket som maktmiddel, enten de er politikere eller en fireåring som vil ha is.

Språket er fullt av kjønnede ord og uttrykk. Det er bra å ha baller, men mindre gjevt å kjøre som ei kjerring. Men hva med det som verken er mannlig eller kvinnelig?

Det kjønnsnøytrale pronomenet hen er importert fra Sverige, og brukes om personer der kjønn er ukjent, og om ikke-binære transpersoner - altså personer som verken identifiserer seg som mann eller kvinne. Ordet ble tatt inn i Det norske akademis ordbok i 2017.

- Mange jubler over hen. Noen synes det er praktisk, men stiller seg ellers likegyldig. Andre igjen får gåsehud, og mener det er begynnelsen på slutten for språket. Mange av dem har nok ikke fått med seg at det er et supplement, og tror at han og hun er på vei ut av språket.

Prefikset cis, som i cismann og ciskvinne, brukes om alle mennesker som ikke er transkjønnede – altså mennesker der kjønnsidentiteten samsvarer med biologisk kjønn. Ifølge Oxford English Dictionary ble det brukt om kjønn for første gang av amerikanske forskere i 1994.

- Cis er et godt eksempel på et øyeåpnende ord, for å si det på moderne norsk. Det er neppe et begrep de fleste kjenner til, men det er nok bevisstgjørende for dem som støter på det. En helt ny måte å se verden på, sier Uri.

Hun mener det er et godt eksempel på hvordan nye ord kan åpne for diskusjoner som tidligere var umulige.

- Det er litt som begrepet seksuell trakassering. Først da vi fikk den betegnelsen kunne vi si «aha, det er det dette er», og ha en debatt om det.

Språkbrukere reagerer

Den språklige vanen er sterk, forteller Uri. Det gjelder også ord vi regner som støtende.

- Folk flest reagerer uforholdsmessig sterkt på språklig endring. Overgangen fra champagne til sjampanje fikk også mange til å steile. Det er et spørsmål om hvem som får lov til å definere språket. Avsenderen sier ofte at de ikke mener noe vondt med ordene som oppfattes støtende, og kanskje er det reelt.

Det kan imidlertid oppleves helt annerledes for den som blir omtalt, mener hun.

- Og så har du det gående. Jeg skjønner at språkbrukere kan reagere. Vi er vant til å snakke om mennesker på en bestemt måte, og så blir verdenssynet vårt utfordret. I tillegg kommer opplevelsen av å bli møtt med fordømmelse, eller i verste fall aggresjon, hvis du sier feil.

Hva går tapt når språket forandrer seg? Linjene til fortida, mener Uri. Og det er ikke nødvendigvis noe negativt.

- Når man går fra å kalle det jomfruhinne til skjedekrans, mister man ei bru til både Bibelen og mye skjønnlitteratur. Man mister tradisjonen.

Til gjengjeld får vi et mer presist språk.

- Et språk som er mer i tråd med den fysiologiske virkeligheten. I tillegg kvitter vi oss med forestillingen om at kvinner blir urene ved første samleie, og et syn på kvinnelig seksualitet som hører fortida til.

Illustrasjon: Shutterstock / NTB Scanpix
Illustrasjon: Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer

Språk og virkelighet

- For det første, siden vi først snakker om språk, så bruker jeg helst ikke betegnelsen politisk korrekthet. Det er et såpass ladet ord, som blir brukt mye av ytre høyre. De vil jeg jo nødig assosieres med. Men det er blitt mye av det man liksom ikke kan si, sier biologiprofessor Kristian Gundersen ved Universitetet i Oslo til Dagbladet.

Gundersen er kritisk til det han kaller et postmoderne vitenskapssyn.

- Ekstremutgaven hevder at det er språket som konstituerer virkeligheten: at det ikke finnes noen objektiv virkelighet. Da følger det at ståstedet ditt så å si bestemmer virkeligheten. Men sånn er det jo ikke. Det finnes faktisk en virkelighet der ute, helt uavhengig av språk, ståsted, og hvorvidt du er undertrykket.

Det er særlig innen humaniora og samfunnsfag at det har gått galt, mener han.

- Blant annet innen kjønnsforskning har det postmoderne vitenskapssynet stått sentralt. Det har for eksempel vært politisk umulig å snakke om de biologiske forskjellene mellom kvinner og menn, selv om de er helt reelle. Det er for eksempel forskjell mellom mannlige og kvinnelige hjerner. Disse forskjellene skyldes ikke patriarkatet eller en annen maktkonstellasjon. De er der bare, og man må ta hensyn til dem for å forstå kjønn.

Gundersen mener det er for mye av det han kaller kunnskapsrelativisme - at vitenskapen blir forsøkt formet etter politiske mål.

- Det blir hevdet at kjønn er «noko en gjer, ikkje noko en er». Det er naturligvis galt. Kjønn er under sterk biologisk kontroll, og bortsett fra hos en bitte liten minoritet er det dikotomt: Vi er kvinner eller menn. At det finnes unntak, forandrer ikke på saken.

Nyordene hen og cis er eksempler på politiske konstruksjoner, mener han.

- Disse ordene er laget med et mål om å bekjempe det man kaller heteronormativiteten. Det er for så vidt et legitimt politisk mål, men man bør være ærlig om at det er politikk. Det er lov å lage nyord, men slike nyord er et typisk politisk grep. At vi skal legge om språket av hensyn til veldig små minoriteter, er spesielt og vil virke kunstig for de fleste, tror jeg.

«Ironisk nok er anklagen om politisk korrekthet i seg selv ofte et forsøk på å innskrenke ytringsrommet til minoriteter» Mohamed Abdi, skribent

- Folkeskikk og respekt

- Jeg liker ikke begrepet politisk korrekthet. Det brukes for å harselere med folk som vil være ordentlige. Jeg vil omgås meningsmangfold, men det er noe helt annet å være sexistisk eller rasistisk, sier forfatter og samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali til Dagbladet.

Hva er lov å si? Jirde Ali mener det er feil spørsmål. Hun mener vi heller bør spørre: Har du lyst til å ta hensyn til andre mennesker?

- Hatprat er straffbart, men det skal en del til. Du har lov til å si det meste. Men det er ikke alltid forenlig med god folkeskikk og respekt for andre mennesker, sier hun.

Hun mener politisk korrekthet-stemplet først og fremst brukes for å diskreditere meningsmotstandere.

- Det er en hersketeknikk som flytter søkelyset fra problemet til den som påpeker problemet. Det handler om å flytte ansvar og fokus, sier hun.

Ekkokamre

Jirde Ali mener mange ikke får med seg endringer i språket fordi de oppholder seg i ekkokamre i sosiale medier, der alle har de samme holdningene som dem.

- Mange av dem som reagerer på at de ikke kan si bestemte ord lenger, er genuint overrasket. Jeg har en viss forståelse for dem: De har faktisk ikke fått med seg at verden går videre.

Hun forteller at den utstrakte bruken av ordet «neger» opp gjennom åra har ført til at det fortsatt finnes mennesker med mørk hud som er mer komfortable med dét, enn med det mer aksepterte «svart».

- Jeg sier svart, det er nok det vanligste. Jeg ser også at «melaninrik» blir brukt av folk med mørk hud i offentlig samtale om rasisme. Jeg har ikke noe imot det, men jeg tror ikke det kommer til å bli allment utbredt.

Jirde Ali stiller seg uforstående til skepsisen mot ord som hen og cis.

- Det handler bare om å inkludere. Det er de eneste ordene som beskriver transpersoners levde erfaringer og mekanismene som gjør dem til en utsatt gruppe. Likevel skremmer det mange. Det er få hjemme i Nord-Norge som sier hen.

- Barnslig opprørskhet

Kriminolog og samfunnsdebattant Nora Mehsen mener mennesker som tviholder på utdaterte uttrykksformer mangler forståelse for både språk og historie.

- Det er noen som blir veldig opprørt over at det finnes ord noen mener man ikke bør si. Noen mener det fjerner friheten deres at de ikke får lov til å si «neger». Jeg tror det kommer av at man, i mine øyne, ikke helt forstår hva saken handler om.

«Jeg har alltid brukt det ordet, jeg mener ikke noe galt med det», er gjerne innvendingen.

«Hva skal vi ellers kalle dem?»

- Man ser på ordene helt isolert, og nekter å prøve å se saken fra andres perspektiv. Jeg tror det handler om folk som mener at deres virkelighet er den rette, og ingen skal komme her og fortelle dem hva de skal gjøre. Det er en slags barnslig opprørskhet, sier hun.

Språk kan være motstand, mener Mehsen. Det kan komme til uttrykk i at grupper tar tilbake ord som har blitt brukt nedsettende om dem tidligere.

- «Neger», «homse», «flatbanker». Dette er eksempler på ord som noen mener man kan kalle seg selv dersom man ønsker det, men som det ikke er ok at andre kaller dem.

Både Mehsen og Jirde Ali mener det kan ligge en ekstra belastning i det å hele tida måtte forklare seg.

- Det er ikke mitt ansvar å være kuren mot rasisme. Skal man ta den diskusjonen med alle, blir det en fulltidsjobb. Det er viktig å bygge bru, men jeg er ikke alltid interessert i å forklare meg for folk som vil nekte meg min menneskelighet. I mange tilfeller er det helt legitimt å fjerne seg fra samtalen, sier Mehsen.

Underdogens privilegium

- Det er bare å innse: Sexisme mot gutter og menn er blitt totalt mainstream, skrev Kjetil Rolness i Medier24 i mars. Han ville vite hvorfor det tilsynelatende er akseptert å trykke nedsettende ord om menn, men ikke om kvinner.

Hvorfor er det forskjell på hva kvinner og menn kan kalle hverandre? Journalist og forfatter Marta Breen forklarer det med det hun kaller underdogens privilegium.

- Dette forklarer hvorfor vi reagerer ulikt på ord og uttrykk avhengig av hvem som sier det, for eksempel hvorfor noen slipper unna med å kalle folk for «gamle gubber», mens andre får kjeft for å bruke uttrykket «gamle kjerringer». Begge deler må jo kunne sies å være dårlig stil. Men det er altså sånn at den parten som historisk sett er blitt undertrykt eller diskriminert - altså underdogen - får mer slakk.

Det samme gjelder hvorfor svarte kan vitse mer med hvite enn omvendt, og hvorfor søringvitser er hakket mer akseptert enn vitser om dumme nordlendinger. Disse strukturene er imidlertid ikke hogget i stein, mener Breen.

- Mora mi var med i kvinnebevegelsen på 1970-tallet, og da hadde damene mye drøyere vitser om menn enn hva som fungerer i dag. Balansen mellom kjønnene er blitt jevnere, og da faller sånt til stengrunn.

Politisk ukorrekte kristne

Redaktør Vebjørn Selbekk i Dagen er enig i Gundersens analyse, og er sterk motstander av ordet hen.

- Jeg ser ikke noe språklig behov for det. Vi har allerede det kjønnsnøytrale ordet vedkommende. Dette handler om mer enn språk. Det handler om kjønnsideologi, sier han til Dagbladet.

Han mener politisk korrekthet fører med seg en rekke høyst reelle problemstillinger.

- Det handler om hva man kan si og ikke si for å ikke havne utenfor det gode selskap.

Særlig merker han den politiske korrektheten i spørsmål om religion.

- Man kan for eksempel ikke si at kristne verdier har bygget dette landet, og at det er bedre enn islamske verdier. Da tar man stilling i verdispørsmål. For mange vil det være det samme som rasisme.

Han forteller at redaksjonen ukentlig får henvendelser fra kilder som ber om å få artikler avpublisert, fordi de opplever at uttalelser de har gitt skaper problemer i sammenheng med jobbsøking.

- Det kan dreie seg om fullstendig ukontroversielle ting, som en hyggelig reportasje om en kristen konferanse. De blir møtt med at de kanskje ikke passer inn i arbeidsfellesskapet. Jeg blir rasende, det er rett og slett råttent.

- Er det politisk ukorrekt å være kristen?

- Ja, det virker som det er politisk ukorrekt å være en aktiv kristen, spesielt i frikirkelig sammenheng. Det bekymrer meg på vegne av unge kristne.

Også i den nåværende regjeringen gjør dette seg gjeldende, mener han.

- Ropstad kan ikke snakke like høyt om de mer politisk ukorrekte meningene sine om abortspørsmålet lenger. Og der KrF har abort, har Frp klima. De har en stor gruppe klimaskeptikere, men det er absolutt no-go å snakke om i regjeringssammenheng.

I 2006 var Selbekk redaktør for den kristenkonservative avisa Magazinet, som trykket faksimiler av tolv karikaturer av profeten Muhammed fra den danske avisa Jyllands-Posten. Reaksjonene som fulgte - den såkalte karikaturstriden - startet en årelang debatt om ytringsfrihetens grenser.

Selbekk ble også anmeldt, og mottok flere drapstrusler. Han kaller publiseringen av karikaturene «den ultimate politisk ukorrekte ytringen», og ikke ulikt Sumaya Jirde Ali opplevde han at meningsmotstanderne forsøkte å flytte ansvar og fokus.

- Da var det jeg som skulle ta ansvaret, på vegne av de rasende folkemassene i Midtøsten. Man skyldte på en helt legitim ytring i Vesten, og ikke på dem som brant flagg og truet nordmenn. Jeg har tro på at mennesker må klare å oppføre seg anstendig, også i møte med meninger de er uenige i. Det mener jeg burde være et universelt krav til alle.

Illustrasjon: Shutterstock / NTB Scanpix
Illustrasjon: Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer

Identitetspolitikk

- Hva er egentlig politisk korrekthet i Norge i dag? I vår tid er det den politiske ukorrektheten som har blitt normalisert, sier skribent Mohamed Abdi til Dagbladet.

Han mener grensene for hva man kan si om seksuelle, religiøse og etniske minoriteter har flyttet seg etter 22. juli - og ikke i riktig retning. Forklaringen ligger teorien om trykkokereffekten, mener han: frykten for hva som skjer hvis trollene ikke får sprekke i dagslys.

- Takhøyden i den offentlige samtalen og på sosiale medier har blitt høyere. Likevel snakkes det fortsatt like mye om politisk korrekthet. I stedet for å være fornøyd med at grensene blir flyttet i den retningen de vil, vil mange aktører på ytre høyre flytte dem enda mer. De får en finger, og vil ha hele armen, sier han.

Abdi mener også at uttrykket politisk korrekthet er på vei ut.

- Nå kaller man det identitetspolitikk.

Identitetspolitikk er politisk mobilisering på vegne av en identitetsgruppe, enten den knytter seg til etnisitet, økonomi, legning eller andre ting.

- Felles for de to begrepene er at de brukes for å begrense aktivismen til minoriteter. De som roper høyest om politisk korrekthet eller identitetspolitikk hevder gjerne at ytringsrommet deres blir forsøkt innskrenket. Men ironisk nok er anklagen om politisk korrekthet i seg selv ofte et forsøk på å innskrenke ytringsrommet til minoriteter.

«Det er forskjell på å tråkke i salaten og å sette fyr på hele kålåkeren» Christine Marie Jentoft, transkvinne og aktivist

- Minefelt

- Det jeg ofte hører er at transtematikk kan oppleves som et minefelt. Men mitt svar til det er alltid: det er som oftest bare å spørre. Det er ingen som forventer at alle skal kunne alle pronomen og begreper på rams. Der tror jeg ikke jeg har full kontroll på alt som finnes av utvalg heller, sier transkvinne og aktivist Christine Marie Jentoft til Dagbladet.

I 2015 skrev hun kronikken «53 ord og uttrykk som gjør at du fikser debatten om trans» i Aftenposten.

Men du trenger ikke pugge for å henge med i tida. Har du kontroll på ordene hen og trans er du godt i gang, mener hun.

Hun forteller at han, hun og hen er de mest brukte pronomenene, også blant transpersoner. Noen ytterst få bruker også det særnorske hin som ikke-binært pronomen.

Jentoft stiller seg uforstående til påstanden om at transterminologien er politisk.

- Jeg ser ikke noe spesifikk politisk retning i det å bruke et ikke-binært pronomen. Jeg klarer ikke å feste politikk til det at folk vil ha sin opplevelse av kjønnsidentitet anerkjent. Og det handler i bunn og grunn om personlig frihet, noe som burde høre like mye hjemme på høyresiden som på venstresiden.

Hun påpeker at ord som heterofil og homofil også var ukjente fremmedord en gang i tida.

- Vi har bare hatt lengre tid til å bli vant til dem! Ordet cis er et resultat av det at når vi har et ord for en minoritet, må vi også ha et ord for majoriteten. Det var mye motstand mot heterobegrepet også. Mange ville ikke omtale seg som hetero, de ville bare være normale.

Det samme skjer med cis-begrepet, mener hun.

- Det kan være skummelt å ha begreper på seg. At det å være cis eller hetero betyr at du har et privilegium. Det handler om at folk som ikke har måttet reflektere over hvor de står, tvinges til å gjøre det.

- Et enkelt unnskyld

Hun mener det er en myte at man risikerer å få huden full om man tråkker feil i transdebatten.

- Man risikerer å måtte si et enkelt unnskyld, og så trå forsiktig ut igjen. Det er ikke verre enn det. Men det er forskjell på å tråkke i salaten og å sette fyr på hele kålåkeren.

Hun ser klare paralleller mellom rasisme- og transdebatten.

- Det som er interessant er den ene siden får et stempel om at de driver med identitetspolitikk, når det egentlig er sånn at begge sider gjør det. Forskjellen er bare hva slags identitet man forsvarer, mener hun.

I bunn og grunn kjemper begge sider for retten til å bruke det språket de vil.

Jentoft mener det finnes transfobiske holdninger på både høyre- og venstresiden - og at det finnes rasistiske holdninger også blant transpersoner.

- Jeg har vært borti skeive som har den ytterste aktsomhet for å bruke rett pronomen om transpersoner, mens visse n-ord sitter løst.

En viss forståelse har hun for kritikerne.

- Hvis man ikke deltar aktivt i debatten, kan det sikkert oppleves som at språket utvikler seg i et galopperende tempo. Men på den andre siden, det gjør «Game of Thrones» også. Hvordan vet du hvordan det står til med Arya hvis du ikke har fulgt med?