Kjell Asperud, sier du? Hmm, men legger vi til Kjaperud er det et knippe av befolkningen som drar fram sin indre perk (og trommesolo), og legger vi til legendariske Beatnicks (Beatniks), og ikke minst, Titanic og monsterlåta «Sultana», ja da begynner det grå håret å nærme seg en bar med happy hour døgnet rundt. Kjaperud har nemlig rukket å runde 70 år innenfor valgfaget rock. I morgen skal dette feires med en konsert på Rockefeller i Oslo.

Vi traff Kjaperud tilfeldig på trappa utenfor Majorstua-huset. Han satt og slappet av i høstens sol. Hadde nettopp vært på øving med gutta: Og det låt suverent. Kjell er kjapp til å trekke fram de gode ord, suverent det. Hadde vi våget ville vi også skrevet, han er ikke fremmed for å slå på stortromma.

Vi blir stående og prate. Han ser fortsatt ut som han kommer rett fra London 1967. Selvsagt er skinnet på skarptromma en smule godt brukt, men du får lyst til å herje når Kjaperud havner på byen, i baren, i nærheten etter stengetid. Han forklarer at det første bandet han spilte i het the Bats, et skoleband.

–Her var Tom Karlsen med på bass, legenden fra Club 7 og the Dream med Terje Rypdal. Jeg på trommer. Vi spilte litt egne låter og litt Zombies-type saker. Jeg var vel cirka 16, 17 år da. Det var litt tilfeldig at jeg satte meg bak et trommesett, men jeg vokste opp på Carl Berner i Oslo og der var et jækla bra musikkmiljø, sier Kjaperud som er i gang med å skrive ned noen ord i ei bok om sitt liv innenfor pop & rock.