Et fellestrekk for mange norske byer er at mens politikere og planleggere forsøker å tilrettelegge sentrum for fotgjengere, kollektivreisende og syklister, mener andre at strategien virker mot sin hensikt: både handel og ferdsel i sentrum reduseres jo mer biltrafikken blir marginalisert. I Trondheim har for eksempel Ola Borten Moe nylig argumentert for at god sentrumsutvikling forutsetter at bilen er velkommen.

Bilen er både velsignelse og forbannelse. Den sparer oss for tid i hverdagslivets logistikk, men den er også et miljøproblem, og ikke minst tar den mye plass. Bilen kan virke som et fornuftig valg av transportmiddel helt til vi oppdager at alle andre har tenkt det samme på samme tid, for eksempel en lørdag formiddag, og vi blir stående i kø. Borten Moe ønsker seg «tilstrekkelig kapasitet på innfartsårene», men både erfaring og forskning tilsier at det er bortimot umulig å bygge seg ut av slike køproblemer. Dette gjelder imidlertid ikke bare i byenes sentrumsområder. Bilen utgjør ikke noe mindre miljøproblem om den kjøres til kjøpesentrene, og trafikken glir ikke alltid som smurt rundt dem heller på travle lørdager. Vi har ikke nødvendigvis vunnet stort om restriksjoner i sentrum fører til at flere velger å kjøre bil for å handle andre steder, særlig ikke når myndighetene mange steder gjennom flere år har godkjent det ene bilbaserte kjøpesenteret etter det andre.