Noir med kinnskjegg

«The Wolverine» er stemningsfull, stilrein og alvorlig - helt til action-Jackman må slåss med roboten.

FILM: La oss først strø ut en håndfull sympati i retning Hugh Jackman, som fortsetter å pumpe jern, bøtte på med proteiner og helbrede seg selv for det minste symptom på underhudsfett. Dette er sjette gang 44-åringen bygger seg opp til å spille Wolverine og nå er visstnok kona lei av å måtte speile seg i ektemannens muskelglans. Men vi lever i de potente superheltenes tid og Jackman må vedlikeholde sin knudrete, blodårete overflate så lenge de høye herrer holder liv i X-Men-universet.

De færreste hadde noe pent å si om Wolverines forrige alenegang, «X-Men Origins: Wolverine» (2009), som likevel spilte inn en grei sum. Denne gangen er det større grunn til optimisme, med mangesidige James Mangold i registolen. Min personlige Mangold-favoritt er «3:10 to Yuma», men mannen har en presentabel cv som inkluderer «Walk the Line» og debuten «Heavy».

Arveoppgjør
Mangold tilfører «The Wolverine» en mindre pubertal tone enn vi er vant til. Du får ikke 125 millioner dollar å leke med, hvis du nekter å la helten slåss med en robot, men de blodløse (og kompetente) actionscenene klarer ikke helt å ødelegge den gode noir-stemningen som hviler over «The Wolverine».

Nesten hele filmen foregår i Japan, der industrimagnaten Yashida ligger for døden. Han tilbyr seg å overta Wolverines udødelighet. Samtidig foregår det en nådeløs kamp om arven etter Yashida og Logan/Wolverine får hendene og klørne fulle med å beskytte den vakre sylfiden Mariko (Tao Okamoto) fra tallrike yakuza.

Stilfull
«The Wolverine» er i lange partier en vakker film som tar seg selv seriøst - vi befinner oss tross alt i Japan og det er langt mellom morsomhetene. Hugh Jackman rekker å gi Logan et eksistensielt alvor og dialogene er på sitt beste hugget i mahogny med samuraisverd.

Selv om det japanske - tradisjon, respekt, æreskodeks - behandles ganske overflatisk, er det forfriskende å se en sommerfilm som legger vekt på stil og stemning og prøver å gjøre pausene mellom actionscenene til noe mer enn transportetapper.