Nok en bisarr runde i retten

Phoenix Wright er tilbake.

«ACE ATTORNEY»-spillene burde til nå være rimelig kjent for enhver garvet Nintendo DS-eier - ihvertfall de av dere som har sansen for spill med mye tekst og historie samt en dæsj pek-og-klikk-gameplay.

Her er forsvarsadvokaten Phoenix Wright nok en gang på ferde, i det som faktisk er forgjengeren til det siste spillet som kom ut her i Europa.

En rimelig treg lokalisering og aldersmerkingsprosess gjorde at spill nummer fire i serien - «Apollo Justice: Ace Attorney» - kom ut før dette, som da altså er spill nummer tre.

1

OM DU HAR SPILT de to tidligere spillene (noe du helst bør, ettersom historien plukker kraftig opp fra disse - med bare få forklaringer og tilbakeblikk) vet du hva du har i ferde.

Det er veldig lite nytt å hente, rent gameplaymessig, bortsett fra nye som vanlig overdrevne krimgåter og et persongalleri som bare blir galere og galere for hvert spill i serien.

Svært mye av spilletiden går med på å lese trailerlass med tekst, og her skal det mye humor og snedige vendinger til for å holde spilleren interessert, for hvert eneste kapittel drøyer fort ut i flere timer.

Foto: CAPCOM
Foto: CAPCOM Vis mer

Heldigvis er det som oftest lett å trekke på smilebåndet over de morsomme karakterene og hysterisk usannsynlige plott-tvistene som oppstår (dette er jo tross alt et japansk spill), selv om det også er ganger der humoren faller totalt igjennom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JEG BEGYNNER for eksempel å håpe på at noen snart tar livet av den ufattelig irriterende sidekicken Maya (som kan tilkalle døde ånder) som ikke gjør stort annet enn å framprovosere panneklasking fra min side.

Denne «Åndenes Makt»-jallaen begynner i det hele tatt å bli tynnslitt. Heldigvis er det langt mindre av dette her enn i forgjengeren, takk og lov.

Foto: CAPCOM
Foto: CAPCOM Vis mer

En annen ting er dommeren, som blir redusert til en klovn flere ganger enn jeg makter å tåle i løpet av spillet. Joda, det blir morsomme situasjoner ut av at han er tidenes mest uskikkede person i den rollen, men her snubler designerne rundt på begge sidene av linja mellom «teit og dumt» og «festlig tilbakestående».

HELDIGVIS ER DET mer bra enn dårlig her - for det er jo i bunn og grunn historiene og mysteriene som er kjøttet på beina i slike spill. Capcom har gjort en fin jobb med å kombinere fantastiske figurer, god dialog og akkurat nok «hva skjer videre?»-appell til at du blir hekta. Musikken er også i kjent stil veldig god.

Det blir bare litt mutt i lengden, og det er ikke fokusert så mye på realistisk bevissanking og utspørring - eller realisme generelt - som jeg kanskje hadde håpet på.

Nok en bisarr runde i retten

PS: Noe jeg ikke greide å la være å overse, var at spillet faktisk har en rekke med typos - atlså odr som er srkevet feil. Latskap.