I VINTER SAMLET en bred koalisjon av ungdomspartier og organisasjoner seg, fra høyre til venstre, for å markere sin motstand mot farsen av et valg i Belarus (Hviterussland). Et ungdomsparti var merkbart fraværende. Sosialistisk Ungdom er vanligvis sterkt tilstede i opprop «forankret i de folkelige organisasjonene», men takket denne gangen nei. Den offisielle begrunnelsen var at ungsosialistene ikke kjente nok til situasjonen i Belarus til å kunne ta avstand. Samtidig var Sosialistisk Ungdom opptatt med sin egen internasjonale kampanje - en hyllest til Venezuelas president Hugo Chavez. «Det passer de journalistiske kriterier ideelt å redusere den politiske analyse til en meterologisk fargestudie av palassenes svingdørtrafikk», skriver medierforsker Jon Martin Førland i sist utgave av tidsskriftet MINERVA. Han er kritisk til de norske medienes dekning av den såkalte «røde bølgen» i Latin Amerika. Begrepet dekker nemlig over noen grunnleggende forskjeller på mange av regimene som har vunnet makten de siste årene. For eksempel representerer verken Brasil eller Chile radikale eksperimenter. Tvert i mot. De viser at sosialistiske partier blir ansvarliggjort av å få makt, som vi også har sett i Norge. Men i noen Latinamerikanske land er det en reell radikal bølge. En nasjonalistisk sosialisme sydd sammen av hat mot USA, frustrasjon over fattigdom og motstand mot de gamle regimers korrupsjon. Hos den fossile diktator Fidel Castro går revolusjonen aldri tom for bensin (selv om folket gjør det), i Bolivia rir den nye presidenten høyt og i Peru går en sosialistisk populist av med valgseieren.