Nok en diktator

IDEOLOGI: Venstresidens revolusjonssafari er ikke like blodig som før, men de stiller fortsatt svært få kritiske spørsmål til dem som kan bli fremtidens diktatorer.

I VINTER SAMLET en bred koalisjon av ungdomspartier og organisasjoner seg, fra høyre til venstre, for å markere sin motstand mot farsen av et valg i Belarus (Hviterussland). Et ungdomsparti var merkbart fraværende. Sosialistisk Ungdom er vanligvis sterkt tilstede i opprop «forankret i de folkelige organisasjonene», men takket denne gangen nei. Den offisielle begrunnelsen var at ungsosialistene ikke kjente nok til situasjonen i Belarus til å kunne ta avstand. Samtidig var Sosialistisk Ungdom opptatt med sin egen internasjonale kampanje - en hyllest til Venezuelas president Hugo Chavez. «Det passer de journalistiske kriterier ideelt å redusere den politiske analyse til en meterologisk fargestudie av palassenes svingdørtrafikk», skriver medierforsker Jon Martin Førland i sist utgave av tidsskriftet MINERVA. Han er kritisk til de norske medienes dekning av den såkalte «røde bølgen» i Latin Amerika. Begrepet dekker nemlig over noen grunnleggende forskjeller på mange av regimene som har vunnet makten de siste årene. For eksempel representerer verken Brasil eller Chile radikale eksperimenter. Tvert i mot. De viser at sosialistiske partier blir ansvarliggjort av å få makt, som vi også har sett i Norge. Men i noen Latinamerikanske land er det en reell radikal bølge. En nasjonalistisk sosialisme sydd sammen av hat mot USA, frustrasjon over fattigdom og motstand mot de gamle regimers korrupsjon. Hos den fossile diktator Fidel Castro går revolusjonen aldri tom for bensin (selv om folket gjør det), i Bolivia rir den nye presidenten høyt og i Peru går en sosialistisk populist av med valgseieren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

OG SÅ HAR VI Hugo Chavez. Den boliverianske revolusjonære, den tidligere kuppmakeren som fremstilles som Simón Bolivars historiske arvtager, de fattiges venn, USAs fiende... Presidenten er lett å avfeie som en klovn. Da han besøkte USA i forbindelse med FNs toppmøte i høst dro han på utflukt til de fattigste områdene i New York og raljerte over George W. Bush og lovet befolkningen billig fyringsolje. Chavez er karismatisk, sjarmerende og gir begrepet petropopulist en helt ny dimensjon. Men Hugo Chavez er ingen dikator. Han er ingen Stalin. Ingen Pol Pot. Ikke en gang en Fidel Castro. I verste fall er han en populistisk sosialist. Foreløpig.

HUGO CHAVEZ har mange venner på norsk venstreside. Ingen av dem stiller de helt nødvendige kritiske spørsmålene, og da regner jeg ikke med Klassekampens utenriksredaktør som er bekymret over at kadrene i Chavez\' organisasjon ikke er tilstrekkelig skolert i marxisme. Den radikale venstresiden lar seg nok en gang blende av revolusjonen, men denne gangen har de sjansen til å snu før det er for sent. Chavez er nemlig en autoritær president som jobber systematisk for å rive ned de restene av en liberal rettsstat og prosessuelt demokrati som fortsatt finnes i Venezuela - alt for å samle mer makt i sine egne hender. Han får kritikk fra internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner for å forsøke å binde domstolene, kvele den frie pressen - særlig den private, pålegge mediene å sende statlig propaganda, ha brutale og hardhendte sikkerhetsstyrker, hindre NGOer, offentliggjøre navnene til 3,4 millioner mennesker som underskrev en kampanje for å få ham fjernet fra makten, med det resultat at de mister offentlige jobber, og for å bygge opp borgervernsgrupper som sverger troskap til revolusjonen og presidenten direkte. Og den fredselskende anti-imperialisten står i spissen for en gigantisk militær opprustning av det fattige, men oljerike, landet.

HVORFOR DA denne ukritiske hyllesten fra den radikale venstresiden? Spørsmålet går rett til kjernen av den revolusjonære sosialismens store svakhet; dens dødssynd som forklarer hvorfor sosialister så mange ganger tidligere i historien har endt opp med å støtte mordere og diktatorer. Som sosialister elsker å predike, er sosialismens kjerne å utbre demokratiets makt. Men bare en bestemt form for demokrati - det totale flertallsstyret. Idealet er det sterke parti som omformer samfunnet i sosialismens bilde. Som symbolet på den samfunnsmessige omformingen står det alltid en sterk leder med omfattende makt på toppen. Kritikk mot ham blir en kritikk av idalene. For hvordan kan det være galt så lenge han representerer flertallet? Og hvordan kan det være galt når dette flertallet til og med består av de fattige og underprivilegerte?Kjennetegnet ved det sanne demokrati - det liberale, borgerlige demokrati - har aldri vært det rene majoritetsstyret. Kjernen i de liberale demokratiene er ikke flertallets ubegrensede makt til å styre, enten de er sosialister eller konservative, men beskyttelsen av mindretallets rettigheter. Rettsstaten er det borgerlige demokratiets kjerne, og med den det sivile samfunnet og hele det intrikate nettverket av institusjoner som utgjør et samfunns skjøre balanse mellom frihet og orden, og som i bunn og grunn skiller demokratiene fra diktaturene. Uavhengige domstoler og institusjoner, en fri presse og den private eiendomsretten. Det er nettopp i disse forordningene at garantiene og sikkerheten for enkeltmennesket ligger.

DEN MANGLENDE forståelsen for rettsstaten og samfunnets skjøre balanse er sosialismens vei til diktaturet og undertrykkelsen, både for Hugo Chavez og for ungdomspartiet til Sosialistisk Venstreparti. Den radikale sosialismen sviktet ikke fordi Stalin var gal, Pol Pot inhuman eller Fidel Castro korrumpert. Sosialismens fallitt er mangelen på prinsipielle og faktiske grenser for statens makt. Revolusjonen svikter - nesten uten unntak - fordi den er så uendelig utålmodig. Fordi kampen for Den Rette Vei gjør alle rettsregler, alle trege prosesser, alle rettigheter, til blokader som må ryddes av veien før rettferdigheten kan vinne frem. I et fungerende demokrati er reglene og lovene som beskytter storbonden de samme som beskytter småbonden - og når den store gården angripes varer det ikke lenge før også skuret står i fare.De sosialistene i Norge - med Sosialistisk Ungdom og deler av SV i spissen - som ikke forstår at eiendomsrett, maktspredning og rettsstat er like viktig for demokratiet som den formelle retten til å stemme, er de samme som tilsynelatende ikke har ett eneste kritisk spørsmål til Chavez eller hans revolusjon. Det er ikke sikkert Hugo Chavez blir en diktator. Det er ikke sikkert han skriver nok et kapittel i sosialismens blodige historie. Det er ikke sikkert jeg har rett. Men det er bedre å ta feil og ha stilt de riktige spørsmålene underveis, enn å leve i en tilstand av bevisstløs selvrettferdighet og risikere å støtte nok en diktator.