Statsbudsjett:

Nok en gang ble statsbudsjettet best for dem med mest

Regjeringen gir skattekutt til de rike, av hensyn til de fattige. Det er en slags raushet, men sosialt er det ikke, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

Regjeringen har et prisverdig mål om å senke ulikheter ved å få flere i arbeid. Men den ser ut til å tro at gode intensjoner i arbeidspolitikken, og dermed også ulikhetspolitikken, fritar den ansvaret for at den fører en usosial politikk. Slik har det vært i tidligere budsjetter. Slik ble det i år også.

Den viktigste mekanismen for fordeling av goder og kapital i Norge, er arbeid. Har du jobb en plass med normale lønns- og arbeidsvilkår, er du sikret en stor nok andel av kaka til at du innenfor rimelighetens grenser kan realisere deg selv og livet du ønsker deg. I et land med universelle velferdsordninger og gratis utdanning, er ikke penger alt. Du kommer langt i livet med norsk medianlønn.

Fordelingen sikres ved at vi har en sammenpresset lønnsstruktur – drevet fram av partene i arbeidslivet. Sammenliknet med mange andre land, der for eksempel ingeniøren tjener veldig mye mer enn butikkmedarbeideren, er forskjellene mellom yrkesgrupper ganske små i Norge. Det betyr ikke at de ikke finnes, startlønna for en ingeniør er for eksempel over dobbelt så høy som startlønna for en kokk. Men kokken tjener litt bedre enn hun kunne gjort, og ingeniøren litt mindre.

Det er en effektiv form for omfordeling. Framfor å la lønningene løpe løpsk for de mest produktive og lønnsomme jobbene, fordeler vi allerede over lønnsslippen overskuddet som skapes. Framfor å la ingeniøren tjene ti ganger så mye som kokken, for så å skattlegge hardt og deretter omfordele, deles godene i startgropa.

Det er også rettferdig omfordeling. Fordi en spesialisert økonomi krever arbeidsdeling, er vi sammen om å bygge landet. De som jobber har ulike funksjoner, av ulik betydning for bunnlinja, men alle bidrar med å løse nødvendige oppgaver. Søppel tømmes, barna passes og NOU-er skrives. Fordi vi er avhengige av hverandre, er det rettferdig at lønn og goder fordeles forholdsvis jevnt, så alle har en lønn å leve av og et liv verdt å leve. Det er fellesskap og kompromiss på sitt vakreste.

Men for at dette systemet for fordeling skal fungere, må alle i arbeid. Faller du utenfor arbeidslivet, får du heller ikke delta i omfordelingen. Den norske arbeidslinja innebærer at stønadsordninger er så lave at folk presses ut i arbeid. Det lønner seg å jobbe, og det til gangs. Den sikreste veien ut av fattigdom, er ved å komme seg i jobb. Den sikreste veien inn i fattigdom, er å falle utenfor.

Dette er det rørende enighet om i norsk politikk. Alle vil ha alle i arbeid. For et halvt år siden startet Erna Solberg Høyres valgkamp med å si at hovedtemaene for partiet framover vil være utenforskap, fattigdom og ulikheter. «Høyres visjon er å skape et samfunn med muligheter for alle», sa proklamerte statsministeren.

Ved framleggelsen av statsbudsjettet denne uka, gjentok regjeringen at nøkkelen til å skape dette samfunnet er arbeid. Forskjells-Norge bekjempes ved at folk får delta i den omfordelingen av goder arbeidslivet gir.

En måte å få flere folk i arbeid på er, ifølge regjeringen, kutt i dagpengeordningen. Ved å forkorte opptjeningstida (tid i lønnet arbeid) fra de tre siste kalenderårene, til bare det siste, fratar regjeringen folk dagpenger dersom de ikke tjente over 1G i siste kalenderår. Innsparingen på budsjettet er på 305 millioner kroner i 2018. 700 millioner i 2020.

En hardere linje mot folk på dagpenger kan få flere av oss ut i arbeid, men fallgruvene er mange. Ved å heve terskelen for å kunne motta dagpenger, vil de som ikke kommer seg inn i arbeid bli henvist til sosialhjelp eller arbeidsavklaringspenger – to ordninger som har en innlåsingseffekt på mottakerne. Sjansen for å havne i fast avhengighet øker dersom du ender her.

Hvis det blir resultatet av regjeringens politikk, er det svært dårlig. Ikke bare gjør det livet vanskeligere for folk med lite penger, men det kan også bli langt dyrere på sikt fordi flere havner på langvarige stønadsordninger og færre i arbeid. Solbergs kutt kan fort vise seg å være både nedrig og uklokt.

Ved å samle alt den gjør under arbeidsparolen, skaper regjeringen også et inntrykk av de andre mekanismene for omfordeling (utover arbeid) ikke er viktig.

Tydeligst ser vi det i skattepolitikken, hvor også arbeid trekkes fram som det viktigste retoriske forsvaret for usosial omfordeling og skattekutt. Landets mest privilegerte slipper unna med å bidra mindre, fordi de bruker pengene sine på bedrifter og arbeidsplasser, som igjen løfter folk ut av fattigdom ved at de får arbeid. Fordi man sier arbeid, gir de skattekutt til de rike, av hensyn til de fattige.

I år svekker også regjeringen den progressive omfordelingen via skattesystemet (der de rike betaler mest), og øker den flate skatten (moms, som alle betaler like mye av). Det er en slags raushet, men sosial er den ikke.