Nok en gang krangler de om «spill som kunst»

Spiller det egentlig noen rolle?

KUNST? Bilder fra det norske spillet «Drømmefall» er å finne blant gjenstandene på utstillingen «Press Play» i Bergen - som er blitt slaktet av en Bergens Tidendes kunstkritiker. Men kan man egentlig avfeie spill som kunst bare ved å se på noen bilder fra dem? Foto: FUNCOM
KUNST? Bilder fra det norske spillet «Drømmefall» er å finne blant gjenstandene på utstillingen «Press Play» i Bergen - som er blitt slaktet av en Bergens Tidendes kunstkritiker. Men kan man egentlig avfeie spill som kunst bare ved å se på noen bilder fra dem? Foto: FUNCOMVis mer

||| SPØRSMÅLET DUKKER OPP med jevne mellomrom: Er spill kunst?

På den ene siden står de som hardnakket forsvarer at dataspill er et like sterkt uttrykk for kunstneriske ambisjoner som det film, bøker, teater og alle andre «etablerte» kunstformer kan være. På den andre siden har du folk som den anerkjente filmkritikeren Robert Ebert, som i fjor gikk ut og hevdet det motsatte.

«Spill kan aldri bli kunst,» skrev han - og fikk føle internetts vrede.

NOEN MÅNEDER ETTERPÅ kom han med en slags unnskyldning:

- Jeg burde ikke ha skrevet den teksten uten først å ha blitt mer kjent med den faktiske opplevelsen av dataspill, skrev Ebert, og innrømmet at den første og største feilen var at han trodde han kunne argumentere på et rent teoretisk grunnlag.

Spill er, som vi vet, mest overbevisende i praksis.

Etter at kunstmuseet Permanenten i Bergen i forrige måned åpnet utstillingen «Press Play - The Art of Digital Games», slo Bergens Tidendes kunstkritiker Øystein Hauge til med en anmeldelse (pdf) som ikke bare avfeide utstillingen, men like godt også dataspill i seg selv.

Hauge har, som Ebert, tilsynelatende ikke noe praktisk kjennskap til spill. Han kan likevel, etter å ha sett noen stillbilder, trailere og demoer på Permanenten, allerede i anmeldelsens nedrykker slå fast at spill ikke er kunst.

- Problemet med den interaktive deltakerkulturen (som dataspill er en del av sammen med sport og andre former for visuelt interessante leker) er at den mangler «kred». Den er blottet for virkelig alvor og er vanligvis avskåret fra de sirklene som tilskiver kunsten dens verdi, skriver Hauge i sin anmeldelse av utstillingen - og dataspill generelt, tydeligvis.

DETTE ER UTSAGN som nå er blitt oppdaget utenfor Norges grenser.

I danske Politiken skriver journalist Thomas Vigild (som for øvrig nevnes i Hauges spillslakt): «Så fikk Norge sin Roger Ebert».

NORGES BESTE VORSPIEL: Denne saken er hentet fra dagens utgave av Dagbladet FREDAG. Les også om:

• X factor-favoritt

MO

har forandra Norge



• Vi var på

NM i bilstereo

og fikk øra fulle



• Countrysøtnos

Taylor Swift

synger frimodig om ekskjærester
NORGES BESTE VORSPIEL: Denne saken er hentet fra dagens utgave av Dagbladet FREDAG. Les også om: • X factor-favoritt MO har forandra Norge • Vi var på NM i bilstereo og fikk øra fulle • Countrysøtnos Taylor Swift synger frimodig om ekskjærester Vis mer

Til tross for at Ebert er en høyt respektert kritiker, er ikke dette ment som en kompliment. Vigild påpeker at det i Hauges kritikk blir «pinlig tydelig» at han «ikke anerkjenner premissene for spillmediets kunstbegrep», og at han heller ikke gjør så altfor mye for å sette seg inn i dem.

- Som kunstkritiker begår han dermed den dødssynd at han etterlater sin åpenhet og nysgjerrighet overfor et fremmed medie på dørterskelen til kunstmuseet oppe i Bergen, skriver Vigild.

SELV SKJØNNER JEG GODT om Hauge blir skeptisk til spill når han ser steindøde stillbilder hengt opp på en vegg, og tror at det er sånn moroa skal være. Skjermbilder og konseptkunst kan være pent å se på, men de har lite å gjøre med den kunstneriske verdien mange mener spillene innehar.

- Selvsagt fins det et mangfold at kvaliteter i dataspill, i det grafiske uttrykket, i graden av interaktivitet, i lydbildet, i fortellingen osv. Problemet er at disse kvalitetene ikke har noen mening i kunstverdenen så lenge de ikke er bekreftet, skriver Hauge.

Han hadde kanskje gjort kunstverifiseringsjobben lettere for spillselskapene om han hadde oppgitt adressen til kunstpolitiet, så de kunne fått sendt spillene sine inn til vurdering.

Siden Hauge sammenlikner spill med sport, som han åpenbart heller ikke anser for å være kunst, er det verdt å minne om hva Dag Solstad (en kunstner, skulle jeg tro) skrev i sin VM-bok fra 1982:

«Fotball er ikke kunst. Fotball er ikke kultur. Fotball er fotball».

Som folk flest som er opptatt av fotball, er det for de fleste spillere revnende likegyldig hva en kunstanmelder i Bergens Tidende måtte mene om hobbyen deres.

Spesielt når han ikke har noe inngående kjennskap til den. Selv er jeg ikke overvettes stø på billedkunst, i hvert fall ikke i like stor grad som Hauge. Det er kanskje derfor jeg har beskuet enkelte kunstneres malerier, si for eksempel noen av vår alles Marianne Aulie, og tenkt «det der er vel ingen kunst?»

Men det er vel strengt tatt en helt annen debatt.