- FORBY TIGGING: Politiet og mediene har gjentatte ganger påvist sammenhengen mellom tigging og kriminelle handlinger og menneskehandel. Dette blir tydeligvis ikke tatt på alvor, skriver artikkelforfatteren. Foto: Torbjørn Grønning
- FORBY TIGGING: Politiet og mediene har gjentatte ganger påvist sammenhengen mellom tigging og kriminelle handlinger og menneskehandel. Dette blir tydeligvis ikke tatt på alvor, skriver artikkelforfatteren. Foto: Torbjørn GrønningVis mer

Nok er nok!

Etter det siste brutale ranet, tør ikke lenger min mor (89) å gå ut. Må frykten aksepteres?

Meninger

Min mor (89 år) ble brutalt ranet denne uken. På vei fra butikken ble hun distrahert av en rumensk kvinne som viftet foran min mor for å hindre henne i å gå videre. En mann la en kjetting rundt halsen hennes før de ranet henne. Et gullkjede hun alltid har på, som var en kjær gave, ble revet brutalt av halsen hennes. Hun roper med ustø stemme på hjelp. Bak henne passerer biler. Ingen reagerer. Hun kommer seg de siste meterne hjem på skjelvende ben. Hun er liten og tynn. Et lett bytte. Hun sier hun ikke tør gå ut mer. Hun er redd i sitt eget hjem. Min mor, som alltid har vært sterk og vil leve uten å måtte ha hjelp av andre.

En gang tidligere ble hun ranet i matbutikken av en østeuropeisk mann. Hun har hatt tre innbrudd i hjemmet sitt, også østeuropeere. Det er selvsagt tabu å identifisere overgriperne; det er stigmatiserende.

Det norske folk er faktisk ikke idioter. Vi konkluderer ikke med at alle rumenere eller østeuropeere er kriminelle. Vi er derimot bekymret for at den politisk korrekte klamme hånden vi har fått for ytringsfriheten, legitimerer unnfallenheten som ligger til grunn for frykten. Den utryggheten som tærer på mange, enten de er hjemme, på vei fra jobb, ute med venner - eller som min mor, i butikken og handler - er uakseptabel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den manglende evnen til å ta grep bidrar også til fremmedfrykt. Det er opplagt at man er mer engstelig overfor personer fra folkegrupper med høy, synlig kriminell aktivitet. Dette går også ut over uskyldige, flotte mennesker; gode bidragsytere til vårt fellesskap. Er dette en regning vi skal finne oss i å betale fordi noen mener vi ikke skal «forby fattigdom?» Skal livskvaliteten og et minimum av trygghet ofres på de naives eller handlingsfryktens alter? Er det ingen som bryr seg?

Politiet og mediene har gjentatte ganger påvist sammenhengen mellom tigging og kriminelle handlinger og menneskehandel. Dette blir tydeligvis ikke tatt på alvor. Etter betydelig faktagrunnlag, den virkelighet og reduksjon av livskvalitet mange opplever er det ikke tvil om at vi må få et nasjonalt tiggerforbud straks. Grupperinger vi kan lese om som er under politiets «observasjon» er tydeligvis ikke tilstrekkelig. Kriminelle som ikke har legalt opphold i Norge må utvises i hurtig tempo og sanksjonene for å returnere mindre behagelige. Narkopushere som sendes ut og snur på grensen for umiddelbart å returnere må møte nulltoleranse.

Hverdagskriminalitet er ikke bare et stort problem og belastning for titusener som rammes. Begrepet er nærmest legaliserende i seg selv. Det må settes inn ressurser og gis prioritet å ta dette på alvor. Mer politi i gatene har vært lovet lenge, men vi ser dem helst som sikkerhetsvakter ved konserter og statsbesøk eller trafikkontroller.

Det skal ikke aksepteres at hverdagen vår skal inkludere stor sannsynlighet for å bli utsatt for kriminelle handlinger. Det er degenererende og har lite med et sivilisert samfunn å gjøre.

Venner av min sønn har blitt ranet på vei til skolen. På trikken. Hva med å utvide «Aksjon Skolevei»? Barn må kunne ferdes rimelig trygt på vei til skolen. De må også slippe å se de samme som angrep dem på vei til skolen gang på gang fordi de ikke blir tatt. Vi er et eldorado for å tilrøve seg andres verdier. Er det noen som tar inn over seg hvordan slike hendelser kan skape angst og utrygghet og senere konsekvenser for den enkelte og samfunnet. Hvilke signaler sender vi når manglende handling skaper aksept for å berike seg selv ved å ramme medmennesker? Er vurderingen av et overgreps alvor redusert til verdien det økonomiske tapet?

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Det er ikke tvil om at kriminalpolitikken i mye større grad må rette fokus på de menneskelige konsekvensene. Når saker med stor oppklaringsmulighet blir henlagt viser det respektløshet overfor offeret. Naiviteten styrer debatten og handlingene. Det må bli en aksept for en åpen, realistisk og ærlig debatt. Jeg kjenner forskere som ikke synliggjør funnene fordi de ligger utenfor det som er politisk akseptert. Resultatet blir et samfunn med hode i sanden, som ikke svarer på reelle problemer med reelle handlinger, som gjennom dette skaper fremmedfrykt og diskriminering Et samfunn hvor man skuler på hverandre i frykt og mistenksomhet. Det blir mer akseptert å tøye lovens grenser og hvordan man skaffer seg det man vil ha.

Årene går. Det utredes! Handlingene uteblir. Det så vi i evalueringen etter 22. juli og det ser vi når det gjelder kriminalpolitikken. Det må bli slutt på beslutningsvegringen. Et politisk spillet hvor små partier med minimal støtte i befolkningen misbruker sin voteringsmakt til uinteressante markeringer. Det må være et tilstrekkelig antall politikere som har ryggrad til å verne om innbyggerne ved å fatte nødvendige tiltak. Kunnskapsgrunnlaget er der. Ofrene venter på å oppleve at vi har stemt på folkevalgte som vet hvorfor de er blitt vist tillit.

Vi som bor i by og tettsted ser også mønsteret: personer som tigger en dag, skjærer opp søppelposer neste dag (kildesortering er hensiktsløst), en står ved en oppbrutt kjellerdør med bladet «Folk er Folk» for nærmest å legitimere innbruddet. Vi opplever rumenere som har forsynt seg i matbutikken og følger etter oss for å få oss til å betale og tiggere som napper i matposen vår når vi går ut og sier: give, give! Straks vi kommer ut døren hjemme sitter det noen og tigger. Enda flere langs neste kvartal. Vi har krav på et godt og trygt bomiljø. Dette er hjemmene våre! Da er det provoserende når folkevalgte ikke vil ha tiggerforbud i sentrumsområder fordi man er redd tiggerne vil trekke ut i boområdene (hvor de bor?)! Hele den kriminelle kjeden må brytes opp og sendes ut. For oss som observerer aktørene via media og har jobber som krever noe av oss, stusser blant annet over at det er full jubel og offentlig beundring når politidistrikter har funnet ut at de kan samarbeide for å ta omreisende tyveri-ligaer. Hva forventer vi i utgangspunktet når dette blir stort?

Vi forventer:

Synlig politi nå.

Større innsats for oppklaring av hverdagskriminalitet.

Større innsikt og omsorg for de som blir utsatt for overgrep.

Nasjonalt tiggerforbud. (Veien om gratis transport på tog og trikk, mat og bolig er uaktuelt).

Følge tett bistandsmidler som er tiltenkt fattige/romfolk i eksempelvis Romania.

Større konsentrasjon og INNSATS mot organisert kriminalitet.

Straff som forstås.

Hurtigere utsendelse av illegale kriminelle.

Utsendelse av asylsøkere som oppgir asylfremmende gal identitetsinformasjon.

Reell tverrfaglig samarbeid for å bekjempe kriminalitet.

Vi må bli flinkere til å bry oss.

Bare for å nevne noe.

Jeg er ikke så naiv at jeg tror det er mulig å skape et 100 prosent trygt, rettferdig og harmonisk samfunn. Det minste vi bør kunne forvente er at de som blir rammet blir tatt på alvor, at tiltak blant andre politiet er klare på at vil vesentlig redusere antallet personlige og materielle overgrep, blir iverksatt raskt. NOK ER NOK!

KOMMENTARFELTET BLE DEBATTLEDET AV TERJE MOSNES.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook