Nok er nok

I skrivende stund har debatten om «Prosa», NFF, formannsvervet og ytringsfriheten tatt helt av, som det heter på moderne norsk.

Innleggene i Dagbladet de siste ukene er noe av det tristeste jeg har lest. Det var overraskende hvor snart alt som heter saksopplysninger og argumenter ble irrelevant. Skal dette være ytringer av profesjonelle forfattere som har noe på hjertet, kreves det åpenbart opprustning på flere fronter. Da styret kunngjorde planer om redaktørskifte for fjorten dager siden, hadde det i høyden ventet seg reaksjoner fra et par kverulanter i avisen og et par møteplagere på årsmøtet. Men det som reiste seg, var jo et langt større hylekor.

Det er på oppfordring og med stor ulyst jeg forsøker å svare på noen av de innvendingene som er fremkommet ved å gi et knapt referat av saken slik jeg har oppfattet den. Et redaktørskifte var allerede forberedt i lang tid. Jeg registrerte en antydning til uro allerede ved årsmøtet på våren i fjor. Da hadde det allerede vært mindre gnisninger mellom redaktøren og styret på grunn av økonomiske spørsmål, bl.a. om annonseakvisisjon og web-sider, hvor redaktøren ville kvittere ut penger hun ikke disponerte. Også i et par mindre fagpolitiske saker var det tydelig at redaktøren gjerne ville overprøve styrets beslutninger. Ikke noe av dette dreide seg om store ting, men det var nok til at flere medlemmer spurte: «Hvor lenge skal hun egentlig fortsette?» «Prosa» og dets profil var et stadig gjentatt debattema på årsmøtene, men Mari Toft har alltid hatt styret i ryggen til tross for en viss slitasje også i tidsskriftets forhold til de deler av medlemsmassen som ikke har sin bakgrunn i SV, AKP eller Gateavisa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Første gang jeg selv deltok i en debatt om «Prosa» i styret, var i november da vi behandlet det senere så omtalte brevet fra de fire professorene i Bergen. Styret gjorde - vel å merke - ikke noen sak av oppslaget om Nygaard og Mork før vi ble tvunget til det av dette brevet. Jeg stanser såpass utførlig ved akkurat dette møte, fordi et styremedlem allerede har gått til Mari Toft og til pressen med et ukorrekt referat som kan ha bidratt til å heve støynivået senere. I november samlet styret seg enstemmig og uten innvendinger om erklæringen fra formannen om at den daglige redaksjonen av tidsskriftet ikke var styrets sak. Dermed var saken avsluttet for vår del.

Selv kritiserte jeg på møtet i november foreningen for å ha skaffet seg slike problemer på nakken. Etter først å ha gjort styret uttrykkelig klar over at det kunne reises tvil ved min habilitet på grunn av Mari Tofts behandling av Sakprosa-prosjektet, hevdet jeg at vi måtte tenke igjennom selve modellen for forholdet mellom forening og tidsskrift. Relasjonen var både for nær og for fjern. «Prosa» var et tidsskrift som alle identifiserte med NFF - av gode grunner. Det hadde for det første nesten ingen sirkulasjon utenfor medlemsmassen og var dessuten fullfinansiert av foreningen. Det hadde praktisk talt ingen annonseinntekter og var ikke støttet fra annet hold. På toppen av det hele var ikke Mari Toft ansatt som redaktør, men redigerte tidsskriftet nummer for nummer på freelancebasis. Selve modellen var dårlig gjennomtenkt, fordi den forutsatte full enighet og restløs lojalitet i forholdet mellom redaktør og styre. Slikt finnes aldri i virkelighetens verden - uansett personkonstellasjoner. Dermed hadde foreningen faktisk bestilt den type forvirring blant sine lesere som den som speilte seg i de fire bergensprofessorenes brev.

Selv kunne jeg også tenke meg et tidsskrift som sto helt på egne ben, slik det ville ha gjort om finansieringen kom fra flere kilder og redaktøren hadde en åremålskontrakt. Men stemningen i styret gikk i retning av å trekke tidsskriftet nærmere de fagpolitiske utspillene fra foreningen. Alle var imidlertid sterkt bekymret for om det da ville bli et kjedeligere tidsskrift. Både i dette møte og i møtet i januar fikk Mari Toft mye ros for den jobben hun hadde gjort, samtidig som styret så visse tendenser til innavl som det ville komme i forkjøpet.

En så stor forening har mange forskjellige stemmer. Enhver redaktør har selvsagt sine yndlingsskribenter, som ofte er politiske meningsfeller. Det er det ikke noe galt i, forutsatt at redaktøren skiftes ut fra tid til annen. Da kan andre grupperinger slippe til og sole seg så lenge det varer. Det er neppe i ytringsfrihetens interesse å sementere redaksjonsbesetninger til evig tid. Under Mari Tofts ledelse har tidsskriftet vært åpent for alle, men spesielt åpent har det vært for 60-tallsradikalere og tidligere anarkister - noe som tydelig gjenspeiles i angrepene på styret etter avgjørelsen om redaktørskifte i januar.

Avgjørelsen om å skifte henne ut etter fem år - å «sparke» henne var selvsagt ikke noe tema, fordi hun ikke var ansatt - kom etter en lang passiar med redaktøren på styremøtet hvor hun nok en gang ble varslet om at styret kunne tenke seg en fornyelse av tidsskriftets plassering og profil etter en grundig drøfting av hva vi ville med det i fortsettelsen. Styret var ikke bekymret for den eventuelle koblingen mellom redaktørskiftet og nidportrettene - rett og slett fordi vi selv ikke hadde koblet de to sakene sammen. Det dårlige valg av tidspunkt, som noen kaller det, viser klart at styret var fullkomment uskyldig i de senere anklagene. Problemet med tidspunktet oppstår jo først etter at man har koblet redaktørskifte og nidportretter sammen - noe som ikke var aktuelt for styret på noe tidspunkt. I denne saken mente styret i januar at vi med formannens redegjørelse i «Prosa» i november allerede hadde sagt det som skulle sies og betraktet episoden som tilbakelagt. Om saken overhodet ble nevnt i januar, da bare i en bisetning.

Styret var langt mer opptatt av hvordan man skulle sikre tidsskriftet abonnenter utenfor medlemsmassen, og hvordan man skulle trekke inn de store fagpolitiske sakene uten at resultatet ble grusomt matt. Mari Toft skulle fortsette frem til sommeren, og så fikk det nye styre etter årsmøtet i mars finne ut hva det skulle gjøre videre. Slik falt den helt udramatiske og noe tamme avgjørelsen - et kompromissforslag som jeg fremmet, fordi jeg mente at Toft måtte få tid til å områ seg. Noen syntes nemlig å foretrekke et skifte straks. To stemmeberettigede tok dissens, men bare én av dem ville at Toft skulle fortsette til evig tid. Den andre ville overlate hele saken til årsmøtet - noe som var meningsløst, fordi det jo ikke var årsmøtet som hadde hyret henne, og dobbelt meningsløst, fordi hun formelt sett ikke var ansatt i det hele tatt. Mari Toft fikk beskjed om styrets beslutning mandag 10. januar, valgte selv å gå på dagen og allerede samme formiddag oppsøkte hun så mange avisredaksjoner hun kunne rekke med sin versjon av historien hvor Mork, Nygaard og TBE spilte en hovedrolle i et angivelig attentat mot ytringsfriheten. De fleste medier slukte denne versjonen uten å tenke en tanke. Resten er vel kjent.

NFF har flere tusen hardt arbeidende, kunnskapsrike medlemmer som bidrar vesentlig til å holde den norske skriftkulturen ved like og utvikle den. Foreningen er en av de aller største og viktigste kulturpolitiske organisasjonene i dette landet. I 20 år har foreningen forsvart forfatternes rettigheter, avverget tilbakeslag og speidet etter nye muligheter. Den nasjonale kulturens egenart står og faller med forsvaret av skriftkulturen. Vi har to målformer å ta vare på, mens engelskspråklige vendinger tyter inn gjennom alle sprekker.

Her er det nok av oppgaver å løfte frem både av offensiv og defensiv art. Problemene står i kø. De spretter frem fra den økonomiske og kulturelle globaliseringen, elektronikken, EØS-regler, endringer i bibliotekskulturen og alle deler av den vaklende, nasjonale bokbransjen. Det eneste som ikke hjelper det spor, er å klynke og klage, se konspirasjoner bak hver busk og mistenkeliggjøre dem som er villige til å påta seg de temmelig uheroiske hverdagsjobbene.

Å si ja til verv i en slik situasjon, betyr ikke nødvendigvis at man er «forbausende maktsøkende», slik Dagbladet vil ha det til. Det kan være at det som skjer av strukturendringer på kommunikasjonsmarkedet, faktisk er spennende å følge med i. Det kan også være at noen føler en slags forpliktelse til å bruke de kunnskaper og kontakter man måtte ha, for å gjøre forfatternes og oversetternes arbeidsdag lettere. Noen deltar i dette arbeidet med betydelige personlige utgifter både i tid og penger. Det gjelder særlig de som reiser lang vei for å komme på et styre- eller utvalgsmøte.

Jeg beklager mine egne overdrivelser i de meningsutvekslingene som har funnet sted. Noen ganger blir man fristet over evne. Invektivenes og insinuasjonenes vellyst er beklageligvis en del av skrivegleden. Oppfordringen til dem som vil fortsette, er å komme seg ut av klynkestuen, delta i foreningens styre og utvalg, pluss formulere interesser og innvendinger slik at det går an å ta dem alvorlig. Det var meningen med mitt muligens noe nybrutale utsagn: «Ta ansvar eller hold kjeft!»

For min del er ikke bare denne debatten avsluttet. Fjorten dagers ensidig, substansløs og unyansert mediehets føles tilstrekkelig. De som var ansvarlige for Mari Tofts merkelige ansettelsesforhold, gikk under jorden. De som var medansvarlige for styrets beslutning, løp og gjemte seg. Gamle uvenner ble som nye. Jeg skjønner at jeg ikke er en kandidat som foreningen kan samle seg om til formannsvervet, og at jeg derfor må prioritere min tid annerledes. Gjennom 17 år har jeg hatt mange forskjellige verv i foreningen. Men her er det slutt. For godt. Nok er nok.