STEG FOR STEG: Globalt miljøvern har vært på agendaen i flere tiår, men den store, altomfattende løsningen har latt vente på seg. Kanskje skal vi være glade om veien viser seg å gå gjennom mange, enkeltstående tiltak, skriver artikkelforfatteren. Foto: NASA Goes Project / AFP / NTB Scanpix
STEG FOR STEG: Globalt miljøvern har vært på agendaen i flere tiår, men den store, altomfattende løsningen har latt vente på seg. Kanskje skal vi være glade om veien viser seg å gå gjennom mange, enkeltstående tiltak, skriver artikkelforfatteren. Foto: NASA Goes Project / AFP / NTB ScanpixVis mer

Nok et år er forspilt i jakten på en global klimaavtale

Heldigvis er det ikke lenger så mange som bare ser én stor løsning, skriver Hallvard Notaker.

Meninger

POLITISKE IDEER: Heller ikke 2013 ble noe gjennombruddsår i arbeidet for å bremse temperaturstigningen på jorda. Alvoret bør for lengst ha sunket inn i konferansesalene, men likevel lar de store avgjørelsene vente på seg. Må det gå så smått, med så mange kommaer og forbehold?

For noen tiår siden var svarene ofte tydelige og fattige på forbehold der naturødeleggelser og forurensning var tema — oppskriften var altomfattende samfunnsendring. Bare slik kunne menneskene og planeten deres reddes.

For dem som ville ha de største endringene, var et skrantende miljø bare én av flere avskygninger av en verden som var en trussel mot seg selv. «Straumdraga flaut saman», har Berge Furre skrevet om samfunnskritikken i 1970-åra og alt den tok opp i seg.

Fra slutten av 1960-åra, da det ble vanligere å snakke om miljøproblemene i store bokstaver, økte også kritikken av livsstilen mange mente lå bak. Stadig høyere materiell levestandard og jakt på nye energiforbrukende goder ville ikke bare utarme en jordklode med begrensede ressurser, men ruinere menneskenes sjel på veien til undergangen. For dem som vendte blikket ut, mot Vietnam eller andre land på vei ut av kolonitilværelsen, åpenbarte en verden av urettferdighet seg.

Med slik elendighet i driv samme vei, kunne umulig løsningen være finjusterte kompromisser.

I partipolitikken kom de mest bastante svarene fra SV, men også Senterpartiet og Venstre.

Da SV fortsatt het SF og skrev sitt partiprogram i 1973, var løsningen den største av alle, nemlig å avskaffe «den moderne kapitalismen». Med sin «rovdrift på natur og mennesker» var den en «trussel mot menneskeheten». Men SV var ikke alene om å ville forkaste det økonomiske systemet samfunnet var bygget omkring.

Senterpartiet og Venstre delte ikke SVs ønske om et sosialistisk samfunn, men partiene sto ofte sammen i miljøspørsmål i Stortinget. Fra begge kom krav om det de kalte et «samfunn i likevekt», der menneske og natur var i balanse. Nøkkelen lå i å gi opp kravet om økonomisk vekst.

Selv i Unge Høyre var fortvilelsen over menneskenes omgang med omgivelsene så sterk at kravene om en annen samfunnsform kom til overflaten. Carsten Five, seinere kjent som Dine Penger-gründer, men den gangen 24 år og i Bærum kommunestyre for Høyre, skrev i 1973 boka «Det kommer andre etter oss» med den konservative journalisten og forleggeren Georg Parmann.

Bak et forurensningsgult omslag bringer boken innstendige, antimaterialistiske oppfordringer om personlig og lokal handling, før den slutter med et krav om rettferdig fordeling av verdens ressurser og kraftig nedgang i privat forbruk. Justeringer er ikke nok, skrev de to. Det som måtte endres, var «hele den rike verdens økonomiske system. Verken tradisjonell kapitalisme eller sosialisme er her lenger noe brukbart redskap».

Problemet med en slik tredje vei, var selvsagt at behovet for å ta tydelig stilling i den kalde krigens blokkpolitikk ikke ga rom for mer enn to alternativer. Det var derfor Arbeiderpartiet og Høyre sto igjen som minst preget av de nye strømningene.

De politiske partiene kom ikke selv på ideene om at det skulle være mulig å skape et samfunn «i likevekt» der økonomisk vekst ikke var avgjørende.

Visjonene kom ikke minst — noe uttynnet — fra biologene og filosofene som bar merkelappen dypøkologer eller økosofer. Med Arne Næss som sin mest kjente tenker, tok de til orde for en samfunnsorden der mennesket levde som del av naturen i stedet for som dens herre.

Begrepet om økologi fikk fotfeste i den brede offentligheten fra slutten av 1960-åra, i alle fall slik det ble kjent i debattspalter, skoleverket og bøker som Five og Parmanns, eller Erik Dammanns «Framtiden i våre hender».

følge historikeren Peder Anker begynte selv teologene å justere sitt verdensbilde, i alle fall noen av dem, på jakt etter en «økoteologi».

Det manglet ikke krutt i beskrivelsen av krisens totale karakter. Da dikteren Harald Sverdrup åpnet Norges del av det europeiske Naturvernåret 1970 i Nationaltheatret, med kong Olav til stede, tok han sats i avslutningen: Vi kjenner «svovellukten fra helvete», sa han. «I morgen er det for sent.»

Også barna skulle få høre. I 1972 kom den italienske barneboka «SOS for Jorden» på norsk, med forord av Norges første miljøvernminister, Olav Gjærevoll. Alt liv på jorden kan tilintetgjøres, forklarte forfatterne, mellom fargerike illustrasjoner og med det greie valget mellom «førstehjelp» og «undergang». Forhåpentlig fikk barna andre godnattbøker.

De unges bidrag skulle være å sende politikerne postkort som viste jordkloden nedsenket i en giftflaske. Ingen smilende Blekkulf.

«Nå skal vi vise deg hvem som er ansvarlig for denne forurensningen», forteller boka og oppfordrer med store piler barna til å løfte utbrettsklaffen på midtsidene: «Her er han: Mennesket». Illustrasjonen var noe mer spesifikk enn teksten — en ansiktsløs mann i mørk dress med frakk og hatt.

Problemet var identifisert: Den vestlige, mannlige kapitalisten. Straumdraga flaut saman. Hvem kunne tro på ham, som på sidene foran hadde forpestet elver, hav og skog? Løsningen måtte finnes i et annet system. Problemet var selvsagt at det heller ikke var mulig for alle verdens land å komme sammen rundt et bord og avtale et fullstendig skifte av samfunnsform.

Verken på den første FN-miljøkonferansen, i Stockholm i 1972, eller i år i Polen var delegatene i nærheten av å drøfte noen total omlegging av kapitalismen. De har vært og vil være representanter for sine stater og samfunn, med hver sine lokale varianter av det globale problemet. Løsningen finnes der de lokale løsningene henger sammen med de globale behovene.

Kanskje er det norske klima- og skogprosjektet en slik løsning, et slags håp for oss som ikke har tid til å vente på en annen verden, selv om den skulle være mulig. Vi må akseptere politikk som tautrekking, som kompromiss og gjørmebryting.

I skogprosjektet betaler i praksis Norge land som Brasil og Indonesia for å verne skog og dermed stanse klimautslipp. For at det skal fungere må mottakerlandene samtidig innføre strenge, nasjonale reguleringslover. Det hjelper ikke klimaet å verne et stykke skog om hogsten bare flyttes til andre siden av tomtegrensen. Derfor skal pengene på bordet først når regjeringen i Jakarta tvinger gjennom hogststans lokalt.

Slike enkeltløsninger vil neppe gi menneskene sterkere fokus på det åndelige, skape en verden i økologisk likevekt eller frambringe et nytt økonomisk system der fattige land får en bedre sjanse. Men det kan være de virker.

Hallvard Notaker er historiker, ph.d., har skrevet «Høyres historie 1975-2005» og er denne høsten medforfatter av «Norges historie i 25 ting».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook