MØTTE GEORGE: Det nye filmmagasinet Cinema møtte George Clooney. Men de sliter med å heve filmjournalistikken. Her er Clooney i den kommende «Maktens menn», som han forteller om i magasinets første nummer.
MØTTE GEORGE: Det nye filmmagasinet Cinema møtte George Clooney. Men de sliter med å heve filmjournalistikken. Her er Clooney i den kommende «Maktens menn», som han forteller om i magasinets første nummer.Vis mer

Nok et filmblad

Det nye filmbladet Cinema vil være både bredt og smalt. Da er det vanskelig å utvikle noen karakter i tillegg.

En venn av meg sa en gang at film er det nye været. Når du står midt i en samtale som er nødt til å pågå i minst ti minutter til, trenger du et universaltema å gripe til. «Det har jammen vært kaldt i det siste», har hjulpet millioner av mennesker ut av den beklemte tausheten. Min kamerat mente at «Har du sett noen bra filmer i det siste?», tjente samme formål. Nesten alle vil kunne svare.

Men hva med den offentlige samtalen om film? Hvor mange skal vi ha, og hvor mange nivåer skal de ligge på? Det er spørsmålet en kan stille etter at Film og Kino, filmbranjens eget blad som ble solgt i fjor til tross for filmarbeidernes protester, nå gjenoppstår i ny drakt og med en nyformet navlestreng til Klassekampen. Bladet heter nå Cinema og skal, i tillegg til å selges løst som seg selv, gå ut som bilag til Klassekampen seks ganger i året. Redaktør Geir Kamsvåg følger med fra Film og Kino og lover leserne både det brede og det smale, i et magasin som skal handle om film og ikke all støyen rundt, stjernelivet, sladderet.

God pressedekning av en kunstart som film innebærer at det både finnes gode, tilgjengelige tekster som taler til et stort publikum, og mer avanserte, innfortåtte analyser som taler til de få. Dagspressens filmjournalistikk og anmeldelser er ofte korte, kjappe og konsise, og fungerer som en bred orientering for avislesere. Den suppleres i Norge av magasiner som Rushprint og nettbaserte Montages, som konsentrerer seg om lengre analyser og fordrer interesse og forkunnskaper hos leserne, den eksentriske kusinen Z og den høyrøstede lillebroren Filmmagasinet. I tillegg kommer de glamorøse og verdensvante tremenningene i Amerika.

Cinema forsøker å kile seg inn i mellomsjiktet, i den midterste køyesenga som er igjen i det overbefolkede barnerommet. Den første utgaven deres har fremdeles i seg noe av bransjebladet - nyhetsnotisene handler om filmfolk som skifter jobb - men byr for det meste på generell filmjournalistikk og anmelderi. Tekstene handler om norske og internasjonale stjerner, kjente og mindre kjente, og inkluderer en fin artikkel om kinesiske filmskapere og utfordringene de sliter med.

Artiklene er lengre og mindre tabloide enn løssalgsavisenes, men ikke nødvendigvis mer dyptpløyende. Helhetsinntrykket er skikkelig, men anonymt, uten uventede analyser eller perspektiver. Det er også ett og annet å pirke i her rent journalistisk: «De emosjonelle følelsene» er en flau formulering, «John Dean» forsøkte aldri å bli president i USA i 2004 (det gjorde derimot både Howard Dean og John Kerry), og det er dumt å la Mikael Persbrandt nevne i forbifarten at han spiller inn torturscener i «Hobbiten» uten å nevne hvem han spiller og hva dette går ut på.

Det Cinema har, og kan utnytte i fremtiden, er at de får tilgang på de store navnene på junketer og festivaler og kan gi disse luft og rom til å snakke. Det er påfallende hvor sjelden du får se en stjerne som George Clooney, som er intervjuet i bladet, snakke utførlig om å jobbe som regissør.

Men mangelen på karakter illustrerer en gammel sannhet i debatten om person- og saksjournalistikk: Det er ikke slik at det er å fjerne personstoffet og konsentrere seg om sak, som gir kvalitet. Fagstoffet må også være inspirert, ha en retning. «Det skal handle om film», som Kamsvåg sier til Klassekampen, er en edel ambisjon fra en utvilsom ildsjel. Men den er ikke nødvendigvis nok.