Nok et udyr

Seig historie og flate personer, med forsøk på samfunnskritisk drama.

BOK: «Udyret» er en politikrim i slekt med Sjöwall & Wahlöös bøker, og som dem er denne romanen et samfunnskritisk drama som bærer i seg en debattkime. Jeg skal komme tilbake til den.

Bernt Lund, som sitter inne for å ha drept to jenter på ni og elleve år, klarer å stikke av fra vokterne under en fangetransport, etter fire år i fengsel.

Etter rømningen blir fengselsvesenet, politiet og etter hvert utenforstående blandet inn i jakten på barneskjenderen. Frykten og avmakten sprer seg blant etterforskere og Medel-Svensson.

Boka lanseres som kriminalroman, noe den i ordinær forstand ikke er, siden det ikke finnes noen forbrytelse eller mysterium å etterforske. Og det er i grunnen en befrielse, siden det inviterer til bruk av en mer åpen fortelling enn den rigide strukturen krimforfattere vanligvis slår seg til ro med.

Dessverre lykkes forfatterne ikke helt med det. Problemet er ikke at de blander det samfunnskritiske dramaet, politikrim eller kollektivroman. Det ligger i måten det er løst på.

FORTELLERMESSIG BLIR den første halvdelen av romanen etter hvert ganske seig, til romanens første vending kommer. Lund er en tvangsmessig overgriper, og kan ikke la være å voldta og mishandle små jenter. Ut av dette spinnes det virkelige temaet i romanen: Kan vi benytte oss av selvtekt i noen pressede situasjoner? Hvor mye er Lunds liv verdt, sett i forhold til et hvilket som helst annet menneskes liv? Kan man drepe en slik mann, uten å bli straffet? Og hvilke følger får det når det åpnes opp for at man ser gjennom fingrene med drap på visse mennesker?

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER IKKE romanens oppgave å svare på disse spørsmålene, men den kan stille dem. I «Udyret» gjøres det, men ikke på et vis som når opp til de ambisjonene romanen har.

For det første blir personskildringene flate. Vi skal bli kjent med et titall personer, men det de gjør eller tenker, interesserer meg lite.

En grunn til det er at de reduseres til funksjoner, og framstår uten presisjon eller egentyngde.

Etterforskerne og fengselsvesenet sliter med selvrespekten, er slitne og desillusjonerte. Frederik Steffanson, fraskilt forfatter og småbarnsfar, har skrivetørke.

Det eneste som virkelig tar tak her, er skildringene av fangene og livet deres i fengselet.

Lillemasen, som er den viktigste, har et trøkk og en tilstedeværelse som kunne blitt en roman i seg selv. Det er som om den klaustrofobiske og oppjagede skrivemåten til Roslund og Hellström finner sin stemme bak murene.

I utgangspunktet er ikke historien om den rømte barneskjenderen som blir utsatt for selvtekt, noen dårlig idé. Historien strekkes for langt, og kunne blitt bedre uten Bengt Söderlund og hans medsammensvorne vigilanter fra landsbygda, eller påstanden om et folkeopprør mot svensk rettspraksis. Men det er ikke der det svikter. Som så ofte ellers felles romanen på språket, og rett og slett det som fortelles om hver enkelt. «Udyret» er skrevet i et korthogd språk. Innimellom brukes avhørsreferat, reportasje og noen modernistiske grep, men det er ikke der slaget står. I motsetning til hos Sjöwall og Wahlöö får vi bare sjelden tid til å bli værende i og utforske en situasjon.

Det språklige nivået heves heller ikke med setninger som: «Hvordan fungerer en person som sager i stykker kropper som nylig fungerte?» Eller: «Han blåste ut røyken, hvitt rundt dem.» Det kan være at oversetteren har gjort for dårlig arbeid, men det virker som om det er den svenske originalteksten som sliter.

Jeg ser at Bokklubben Krim og Spenning skriver om «Udyret» at den er en sensasjon, og har skapt debatt i Sverige. Det er vanskelig å forstå.

DET SOM DERIMOT slår meg, er hvordan denne romanen, som gjerne vil si noe om et samfunnsmessig anliggende, meier beina vekk under seg selv gjennom å tenke for høyt, og unnlate å ta romanformen på alvor.

Den ryster ikke, selv om den ønsker å gjøre det, og klarer heller ikke å føre til torgs noen moralsk utfordring, siden de etiske implikasjonene mister sin tyngde i en under middels utførelse. Er det slike romaner som skal sette dagsorden?