Nok nå, Wurtzel

Etter et lite liv i depresjonshelvete erstattet Elizabeth Wurtzel sin indre tomhet med rus. Det har hun skrevet bok om. Igjen.

Elizabeth Wurtzel debuterte med boka «Prozac Nation» på midten av 90-tallet, en selvbiografi om kampen mot depresjon som ble en internasjonal bestselger. «Mer, nå, igjen» er en fortsettelse, og handler om tida etter «Prozac Nation», da Wurtzel skrev og lanserte essaysamlingen «Bitch». Mot alle odds.

Veien til lykken

Wurtzel var nok ikke ferdig med sine psykiske problemer selv om «Prozac Nation» fremmet antidepressiva som det store løsenet. Bare takkeordet i denne boka var nok til å få bange anelser. Forfatteren takket alle, til og med frisøren, for støtte i kampen mot ettervekst, i de mest blomstrende vendinger. Wurtzel virket speeda, og det er nettopp hva «Mer, nå, igjen» handler om: forfatteren på kjøret.

Når antidepressiva ikke lenger virker så bra, blir Wurtzel satt på ritalin, misbruker dette, og kjører videre med kokain. Hun isolerer seg, mister jobber, blir syk og blakk.

Etter mye motstand legger hun seg inn på avvenning, får tilbakefall, prøver igjen - ja, vi kjenner historien.

Også denne gangen slutter boka lykkelig. Det er nå flere år siden hun misbrukte stoff. Fint. Hun mener å ha funnet indre ro. Vel.

I hvert fall er takkeordet mer dempet enn sist forfatteren fant lykken.

Det er ikke mye galt med «Mer, nå, igjen». Wurtzel skriver heftig og medrivende, og tidvis også innsiktsfullt om egen misere. Problemet er bare at vi har hørt det før. Kampen mot rusavhengighet er et gjennomskrevet tema.

Faller igjennom

Dermed hjelper det ikke mye at den narkomane er en verdensberømt skribent. Der «Prozac Nation» var ei farlig bok som tvang depresjonens vesen på leseren så det gjorde fysisk vondt, faller «Mer, nå, igjen» igjennom. Leseren blir lei av gjentakelsene, egofikseringen og forfatterens forvirrede tanker. Vi kjenner henne nå, og mistenker henne for å bruke samme trick to ganger, særlig når hun kobler rusavhengigheten til egen psyke.

Kanskje vi har fått nok? For Wurtzels del håper jeg hun nå forlater selvbiografien for godt, og bruker sin begavelse på noe utenfor seg selv.

Oversettelsen er grei, men tidvis hører vi for tydelig amerikaneren snakke.