Nok nå!

BERLIN (Dagbladet): La det bli rock, synger AC/DC i sin klassiske beretning om rockens skapelse. Men bandets verdensturné, som fredag kommer til et utsolgt Oslo Spektrum, viser at det er nok rock fra den kanten nå.

La det være sagt med en gang: Alle små og store norske gutter som har sikret seg billett til AC/DC-konserten i Spektrum kommende fredag, har god grunn til å gå rundt med et selvtilfreds smil hele kommende uke.

I en tid da mannsrollen trues fra alle bauger og kanter, er det brorskapet en AC/DC-konsert byr på skuddsikker sone for alle gutter som nekter å bli menn, som vil ha sin rock ren og ubesudlet og som liker å få et monumentalt gitarriff kylt inn i mellomgolvet mens en godslig fyr med sixpence knegger fra scenekanten at du må stenge inne kona og dattera, bolte igjen bakdøra og løpe som helvete - for nå kommer AC/DC til byen!

Urovekkende kompetent

AC/DC er et herlig infantilt band. De er utvilsomt også et av rockhistoriens beste og mest slitesterke.

Helgas konsert i Berlins gedigne sykkelvelodrom var på mange måter en rituell seanse. Undertegnede så bandet i 1988 og 1991, og endringene i showet siden den gang er helt marginale.

Men én endring er viktig: De har fått tilbake sin legendariske trommis fra perioden 75 til 83, Phil Rudd. Sammen med bassist Cliff Williams og gitarist Malcom Young utgjør han en rytmeseksjon og en grunnstamme som på sitt beste låter urovekkende kompetent. Rudd ser nærmest distingvert ut der han sitter med lange filtersigaretter i munnviken og små briller på nesa, og spikrer igjen AC/DC-soundet med minimalistisk snert og nådeløst driv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Problemet er at AC/DC i lange perioder av konserten framstår som svært rutinepregede. Det er rart at de ikke utviser større kreativitet når de nå atter en gang har lagt ut på landeveien.

Når Briskeby klarer å finne fram til «Squealer» (glemt AC/DC-sviske fra 76), burde da Young-brødrene makte å lete fram noen skjulte juveler de også. Vi nevner i fleng «Little Lover», «It's A Long Way To The Top If You Wanna Rock' n'roll», «Ride On», «Touch Too Much», «Given The Dog A Bone» og «Let Me Put My Love Into You».

Men gruppa gjør det enkelt og unødvendig kjedelig og forutsigbart både for seg selv og publikum, de spiller hits.

Der smalt det

Men innimellom smeller det likevel. «Rock And Roll Ain't Noise Pollution», «Dirty Deeds Done Dirt Cheap», «Whole Lotta Rosie» og «TNT» låter som en drøm. De tunge bluesrøttene, den kneggende råtasshumoren, den kattemyke dynamikken, Angus Youngs tidløse riff og bakmennenes stålplatebeslåtte komp - alt er der.

Likevel bør AC/DC la det være nok, nå. De har ikke laget ett bra album siden «Back In Black» (1980). Årets turné er en ren reprise. Piffen er i ferd med å forsvinne. La oss få beholde de gode minnene. Før AC/DC begynner å minne om en patetisk dinosaur.

PÅ TUR IGJEN: Etter helgas konsert i Berlin konkluderer vår anmelder at AC/DC bør gi seg når verdensturneen er over. Fredag blir Angus Young (i midten), vokalist Brian Johnson (t.v.) og resten av AC/DC møtt av et fullsatt Oslo Spektrum.