Nok Ole Brumm

Mens polene smelter, flom og ekstremvær ruller over TV-skjermene, forstår stadig flere at det er vi og ikke neste generasjon som må ta fatt, som må handle, som må bekjempe klimatrusselen. Framtiden er nå. Den begynner med kommunevalget 10.september.

Eksemplene er både mange, nære og fjerne: Briksdalsbreen har minket 300 meter siden 2001, Grønlandsisen smelter og havet stiger. Forskere mener Bryggen i Bergen vil stå under vann hver eneste flo, altså to ganger om dagen om 30 år. I England tok flommen 9 menneskeliv i sommer, og skadene beregnes til 36 milliarder kroner. Verden har fått en ny type flyktninger; klimaflyktninger. I India, Pakistan og Bangladesh har 2000 mistet livet og millioner har måttet forlate hjemmene sine.

Folk spør: Hvor blir det av klimadebatten? Nå er det vår tur til å spørre: Hvorfor vil ingen ta klimadebatten med oss? Jeg er klar når som helst.

Høyresiden fremstår som fossile dinosaurer på miljø. FrP har ikke et ord om klimapolitikk i sitt lokalvalgprogram og Høyre startet valgkampen med å si at klima ikke har noe i et kommunevalg å gjøre. Dette er en kortslutning. CICERO sier at 15 % kan kuttes av kommunepolitikerne – hvis de vil. Kommunene kan med politisk vilje redusere både energiforbruk og utslipp fra biler, og gjenvinne avfall. Mens de fleste andre partier driver Ole Brumm-politikk, vet SV at vi må velge bedre og billigere kollektivtrafikk foran nye store veier. Vi må velge fornybar energi, ikke forbruk av olje og gass. De andre partiene sier ja takk begge deler – både kollektivtrafikk og bedre veier. Ja til mer gass og fornybar energi, samtidig.

Samtidig som de andre partiene ikke vil velge, er folk villige til å ta det store steget. Vårt ansvar som politikere er å lede an, forstå alvoret i situasjonen og legge frem effektive tiltak. I Trondheim støtter nå 54 % rushtidsavgift eller køfribillett for sentrumsnære områder. Folk vil begrense bilbruken, men klarer ikke dette uten politisk drahjelp. Og ja, vi tør å foreslå upopulære tiltak. Dette er vår plikt. SV står oppreist i klimadebatten. Vi sniker oss ikke fram.

Også journalistene må nå tørre å ta miljødebatten. I likhet med de andre politiske partiene, har heller ikke de ønsket denne debatten velkommen. Hva er årsaken? Vi husker alle det kollektive jordskjelvet som fulgte med FNs klimarapporter tidligere i år. Uro og sterke følelser kom til overflaten blant folk. Vi kunne ikke lenger tvile, dette er forbruks- og overskuddssamfunnets ytterste konsekvens. Aviser og sendeflater ble ryddet for plass. Dette var salgbart, dette var godt stoff. Og førstesidene kunne lyde, «Slik rammer klimaendringene deg» – i noen få uker, til man fikk følelsen av at folk begynte å bli trøtte av disse problemene. Pressen synes nå å mene at klimadekningen er tappet for interesse i denne omgang.

Konfliktlinjene i norsk politikk går ikke gjennom klimapolitikken, av den enkle grunn at flere av partiene ikke har noen slik politikk. Når heller ikke journalistene, som er valgkampens kapellmestre, anerkjenner dette som vår tids viktigste politiske sak, ja da blir det stille. Ubehagelig stille. La oss nå få den debatten vi trenger mest. Noe annet har vi rett og slett ikke tid til.