BREKETE SKJØNNSANGER: Robert Post hadde storselskapskontrakt i England, men er nå tilbake på Sunnmøre. Foto: Playground Music
BREKETE SKJØNNSANGER: Robert Post hadde storselskapskontrakt i England, men er nå tilbake på Sunnmøre. Foto: Playground MusicVis mer

Nok singer/songwritere nå?

Den norske singer/songwriter-kitschen lever i beste velgående.

ALBUM: Om de er flinkest til å være singer eller songwriter varierer litt. Man kan si at de først og fremst er flinke til å være flinke. Flinke på form, håndverksmessig uangripelige på mange måter. Stødige leverandører av melankoliforankret, innstudert og kalkulert «skjønnhet», alltid villig til å ofre den gode smak på pompøsitetens alter.

Bak all inderligheten og jakten på de helt store følelsene (og gjerne bak det pliktoppfyllende retrohåndverket også) finner vi unge, alvorlige menn (oftere enn kvinner) som først og fremst har lært seg evnen til å sparkle forglemmelige poplåter med melankoli, og som siden maler pompøse tablåer utelukkende i gråfarger, som en evigvarende loop og blek imitasjon av Radioheads «Fake Plastic Trees».

LYS DEBUTANT: Petter Carlsen kan synge fint i høye toneleier — det er hans fremste kvalitet på debutplata. Foto: Anders Grønneberg
LYS DEBUTANT: Petter Carlsen kan synge fint i høye toneleier — det er hans fremste kvalitet på debutplata. Foto: Anders Grønneberg Vis mer

Den norske singer/songwriter-tradisjonen har etter bonanza'en som herjet Musikk-Norge tidlig dette tiåret utviklet seg i retning et ganske skarpt klasseskille. På den ene siden de som har fått likningen til å gå opp, og som klarer å balansere melodisk og håndverksmessig fortreffelighet og retrofaglig spissfindighet med karisma og popteft (Thomas Dybdahl, Thom Hell, Marit Larsen, Ane Brun, Jens Carelius og Susanne Sundfør, for å ha nevnt noen). På den andre siden finner du dem som kan sin pophistorie, sin Radiohead/Coldplay/Sigur Rós, sin Nick Drake eller sin Jeff Buckley på fingrene, men som ikke klarer å bruke det til noe. Flinke til å synge, men dårlig til å skrive låter. Blek framtoning, greie låter, grei stemme. Greit.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nok singer/songwritere nå?

Et sjikt like jevnt/ujevnt som Adeccoligaen, hvor avstanden fra mulighet for toppserieopprykk til nedrykksplass bare er noen få poeng. I dette middelmådighetens episenter er veien kort til en artig Kristian Valen- eller Espen Eckbo-parodi.

Det er selvsagt en kuriøs tilfeldighet at Petter Carlsen fra Alta og Robert Fylling fra Langevåg begge lar seg avbilde på omslagene av sine respektive plater iført hettejakker og med representativ norsk geografi i bakgrunnen. At begge platene, til tross for at de er så vidt forskjellige i uttrykk og lynne, eksemplifiserer en stadig tydeligere kitschretning innen det norsk singer/songwriter-faget, er slik sett mer urovekkende. For liksom å strø salt i sårene, må Post og Carlsen stå i skarpt sammenliknende lys med Thomas Dybdahls forbilledlige karriereoppsummering denne uka. Og understreker ytterligere at norsk musikk trenger et nytt løft ti år etter at forrige bølge slo inn.

Nok singer/songwritere nå?

Petter Carlsen er det mest typiske eksempelet. En ung debutant som åpenbart «har noe», men hva? Er det hans evne til å synge i høye toneleier, og holde tonene lenge slik at musikkens hans får denne svevende kvaliteten som er så etterspurt på våre trakter? Det må være det, for låtene hans er ikke mye mer enn en serie anslag fra nabolaget til William Hut. Anslag kan være bra, men de må jo lede mot noe. Carlsens låter putrer litt rundt uten den store framdriften. Kanskje er han (og produsenten) for forelsket i dette slitasjeutsatte, «svulmende-og-introvert»-formspråket? Det høres ikke ut som Carlsen har noe veldig sterkt ønske om å gå noe sted med låtene sine, utover å ende opp i den sedvanlige pompøse settingen med gutteromsmelankoli og solnedgang.

Robert Post representerer på sin side hvordan retrospissfindighet og god smak alene ikke er nok. Han har ikke noen spesielt karismatisk stemme — der Carlsen er luftig og falsettaktig, er Post en litt brekete skjønnsanger et sted mellom Neil Finn (Crowded House) og Mark Olson (Jayhawks). I motsetning til disse, skriver den tidligere storselskapssignerte artisten ganske blasse låter. Men han er flink til å gjøre det beste ut av dem, og får mye igjen for den analoge skoleflinkheten som preger produsent Rune Berg og The Margarets-gjengens nybygde Ocean Sound Recordings-studio på Giske på Sunnmøre. Men det gir også en form-foran-innhold-slagside som bare unntaksvis overkjøres av tilløp til mer helstøpt poplykke. Post har en ambisiøs skrivestil, men snubler i sin selvoppsatte «flink gutt»-felle gjentatte ganger og er stadig på vei ned i Paul McCartneys roteskuffer på jakt etter noe å forkludre låtene sine med.

Om det er en fordel eller ulempe at Post styrer unna de alt-country-tendensene som ulmer under overflaten i musikken hans, til fordel for britiske 60-tallsreferanser, er ikke godt å si — americana-leiren er like plaget av generisk middelmådighet som pop-singer/songwritere i lavere divisjoner. Mer alvorlig er det at man sitter igjen og grubler over hvorvidt Post trenger hjelp til å forløse sitt potensial, eller om dette faktisk er lyden av forløst potensial.