MUSIKKVIDEO: Radiohead slapp en animasjonsmusikkvideo til singelen sin i går.
MUSIKKVIDEO: Radiohead slapp en animasjonsmusikkvideo til singelen sin i går.Vis mer

Nok til å skremme livskiten ut av store og små

Radioheads nye single.

LÅT: Da all innholdet fra Radioheads SoMe-profiler ble fjernet for et par dager siden, mistet midtlivshipstere pusten verden rundt. Og da bilder av en fugl dukket opp i de samme kanalene, var det åpenbart ugler i mosen.  

I går avbrøt Radiohead den fem år lange stillheten de har hatt siden «The King of Limbs» (2011), kanskje den mest forglemmelige fullengderen i deres ellers hinsides åttehodede diskografi.

Den ferske singelen, «Burn the Witch», peker heldigvis mer mot tidligere storhet. Tematisk er dette tradisjonell Yorke, som i likhet med (blant flere) «Karma Police» og «Nude» svøper i narrativet om den angstfulle lille mannen versus systemets uunngåelige jantelovsmaskin. Stikkordene her er heksejakt og mobbmentalitet.

«Sing the song of the jukebox that goes: Burn the witch, burn the witch. We know where you live»  

Dette er Yorke i sin såreste melodiske form siden «In Rainbows» (2007), men det er kontrasten til det oppstemte og herlige strykerarrangementet til Johnny Greenwood som er låtens virkelige beinmarg.
 
Greenwood har lært mer enn et par cinematiske triks etter å ha lydlagt Paul Thomas Andersons filmer. Kombinasjonen av lett pizzicato og tung tremolo her trekker ørene tilbake til «There Will Be Blood» (2007).

Og den hårreisende Bernard Hermann-aktige stikkinga mot slutten understreker at dette i bunn og grunn er en bekmørk låt.

Akkompagnert av en video som er en blanding av Jon Blund og kultklassikeren «The Wicker Man» (1973) er de siste sekundene nok til å skremme livskiten ut av store og små.

Og selv på sitt mest tilbakeskuende og klassiske er Radiohead mer fremoverlente enn de fleste.