Anmeldelse: «The Handmaid's Tale» sesong fire

Nok torturporno nå

Fjerde sesong av «The Handmaid's Tale» er flott å se på, men setter en spekulativ rekord. Er det ikke på tide å la June få slippe?

«THE HANDMAID'S TALE»: Sesong fire av den populære tv-serien blir vel så blodig og dramatisk som de foregående. Trailer: HBO NORDIC Vis mer
Publisert
The Handmaid’s Tale -- “Pigs” - Episode 401 -- On the run after the end of Season 3, an injured June and the fugitive Handmaids find refuge at a farm, where the 14-year-old Wife nurses June back to health. June restores her role as the women’s leader. In Gilead, an imprisoned Lawrence tries to avoid a death sentence, and Aunt Lydia reels from the loss of 86 children on Angels’ Flight. The combative Waterfords, in custody in Toronto, learn of June’s feat. Mrs. Keyes (McKenna Grace) and June (Elisabeth Moss), shown. (Photo by: Sophie Giraud/Hulu)
The Handmaid’s Tale -- “Pigs” - Episode 401 -- On the run after the end of Season 3, an injured June and the fugitive Handmaids find refuge at a farm, where the 14-year-old Wife nurses June back to health. June restores her role as the women’s leader. In Gilead, an imprisoned Lawrence tries to avoid a death sentence, and Aunt Lydia reels from the loss of 86 children on Angels’ Flight. The combative Waterfords, in custody in Toronto, learn of June’s feat. Mrs. Keyes (McKenna Grace) and June (Elisabeth Moss), shown. (Photo by: Sophie Giraud/Hulu) Vis mer

«The Handmaid's Tale», sesong fire

Dramaserie

Tidspunkt: 29. april 2021
Beskrivelse: Superstilig, men spekulativt.
Kanal: HBO Nordic

«underteksten skiller seg ikke nevneverdig fra den vi fikk i forrige sesong»»
Se alle anmeldelser

- Vil du egentlig bare drepe en gjeng med kommandører?

Spørsmålet rettes til hovedpersonen June i starten av «The Handmaid's Tale», sesong fire, og er åpenbart ment å få både henne og tv-seerne til å grunne over de moralske valgene hun tar. Hvor hevngjerrig og blodtørstig hun har blitt.

Men vi kan like gjerne sende det i retur til serieskaperne: Hva vil dere egentlig med denne serien nå? Har dere noe mer å fortelle, eller vil dere bare drepe noen flere kommandører, torturere litt flere tjenerinner?

I fem år har «The Handmaid's Tale» vært noe av det mørkeste og mest brutale som har vært å se på tv-skjermen. For mørkt, vil noen si. Selv har jeg likt serien godt. Særlig førstesesongen, som slo hardt og treffsikkert i en tid da kvinners rettigheter var i spill, både i USA og i andre deler av verden. Margaret Atwoods roman kunne knapt ha blitt filmatisert på et mer aktuelt tidspunkt.

Grusomme Gilead

Atwoods budskap har alltid vært at alt som skjer i «The Handmaid's Tale» har skjedd i virkeligheten, til en eller annen tid, et eller annet sted i verden - om enn ikke samtidig og like systematisk som i skrekkregimet Gilead. Det har gitt ekstra tyngde til skildringene av et fiktivt framtidig Amerika, der kristenfundamentalistiske krefter har tatt kontroll og tvinger fruktbare kvinner til å fungere som sexslaver og fødemaskiner for ledende klasser. Og der all motstand fører til ei løkke rundt halsen.

Serien har ikke bare handlet om feminisme og religionskritikk, men også om makt og avmakt, radikalisering og opprør, og hvordan andre stater forholder seg til undertrykkende regimer. Voldsscenene er ikke de eneste som har vært ubehagelige å se på.

Men volden har vært en viktig driver i tv-serien. Terskelen har flyttet seg litt etter litt for hver sesong, og de underliggende spørsmålene har hele tida har vært: Hvor ille kan det bli denne gangen? Hvilke sadistiske avstraffelsesmetoder har Tante Lydia kommet opp med nå? Hvor langt kan hun presse June?

I fjerde sesong er disse spørsmålene mer presserende enn noen gang.

Kan June forlate Gilead?

Vi starter der forrige sesong slapp. June (Elisabeth Moss) er på rømmen, etter å ha smuglet mange titalls Gilead-barn ombord på et fly til Canada. Hun ble skutt i kampens hete, men de andre tjenerinnene lapper henne sammen. Deretter søker de tilflukt på en bondegård, styrt av den 14 år gamle traumatiserte kona til en gammel og syk kommandør. Å kalle henne regimekritisk, er en underdrivelse.

I Canada forbereder ekteparet Waterford rettsak, mens Junes ektemann Luke og bestevenninna Moira tar seg av de nyankomne flyktningene. Samtidig forsøker de å forsone seg med det faktum at June nok en gang har reddet andre mennesker over grensa, men ikke seg selv. Vil hun egentlig ikke forlate Gilead?

Eldstedatteren Hannah er fortsatt fange av regimet, og det er en viktig grunn til at June har blitt værende så lenge. En annen årsak som serien stadig hinter mot, er traumene hennes: Har hun blitt så skadd at hun vet at hun ikke kan fungere i et normalt samfunn igjen? Har hun bestemt seg for å vie livet til motstandskampen? Eller har hun blitt så hevnlysten at alt hun vil er å «drepe noen kommandører»?

Det er helt klart aktuelle spørsmål å stille i en historie om krig og motstandskamp. I den virkelige verden er vi jo ennå ikke ferdige med å diskutere hvor snille eller slemme ulike sider var under andre verdenskrig. Likevel går det ikke an å lukke øynene for den siste mulige årsaken til at June stadig blir værende i Gilead, det vil si den som ligger utenfor handlingen:

Hvis June forlater Gilead, forsvinner motoren i tv-serien. Derfor kan hun heller ikke dø. Så lenge serien fornyes med nye sesonger, er vi dømt til å følge henne i en evig rundans mellom motstandsarbeid, rømningsforsøk og ulike former for tortur, som det kanskje er på tide å sette ordet «-porno» etter.

Visuelt stilig

Jeg har riktignok bare sett de tre første episodene, og det skal sies at traileren for sesongen lover noen endringer som kan dra serien - og June - i en ny retning. Barna hun smuglet ut var dråpen som fikk Gilead til å forberede krig mot Canada. Det kan åpne for flere nye og aktuelle temaer. Hvor langt er et demokratisk naboland villig til å gå for hjelpe undertrykte mennesker, hvis det går på bekostning av sikkerheten til egne innbyggere? Hvor trygge er egentlig flyktningene i Canada? Det gjenstår å se.

Samtidig er det fortsatt mange andre grunner til å skryte av «The Handmaid's Tale». Visuelt sett er serien like stilig som alltid, med sin symbolske bruk av lys og skygge, sakte film, rette linjer, blokkfarger og midtstilte figurer i utstuderte tablåer. Musikkbruken er like utstudert, tematisk og suggerende, og dialogen er tung av undertekst. Alt dette bidrar til en følelse av at vi ser på noe som er gjennomført, gjennomtenkt og viktig.

Men underteksten i de tre første episodene skiller seg ikke nevneverdig fra den vi fikk i forrige sesong, og sesongen før der, og rollefigurene sklir raskt på plass i vante posisjoner. Tante Lydia er Junes evige antagonist. Nick hennes evige umulige kjærlighet. Serena Joy gir aldri opp håpet om at hun kan omvende mannen sin. De er alle spennende og komplekse rollefigurer - eller var det for to sesonger siden, da det fortsatt var mulig å tro at vi kunne få se nye sider av dem.

Spekulativ rekord

Den virkelige verden står midt i en global pandemi, med helt nye utfordringer knyttet til informasjonsflyt og myndighetskontroll. Det kunne gitt TV-serien ny aktualitet, men i stedet for å gripe den åpenbare muligheten til å melde noe relevant, graver den seg tilsynelatende ned i tema og budskap fra tidligere sesonger.

Det kunne vært et modig valg hvis det vi fikk servert var nye tanker og mer dybde. Men inntrykket etter de tre første episodene, er først og fremst mer vold og tortur, kronet med seriens kanskje mest dramatiske dødsfall til nå. Det er en rekord de godt kunne spart oss for.

  • Anmeldelsen er basert på de tre første episodene av fjerde sesong.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer