SAMLING I BÅNN: Kulturminister Linda Hofstad Helleland var i Arendal, og deltok på kulturpolitisk debatt. Det ble som en samling i bånn. Foto: NTB Scanpix
SAMLING I BÅNN: Kulturminister Linda Hofstad Helleland var i Arendal, og deltok på kulturpolitisk debatt. Det ble som en samling i bånn. Foto: NTB ScanpixVis mer

Kulturpolitikk:

Nok vaffelprat

Kulturministerjobben har potensial i seg til å være med på å forme et regjeringsprosjekt. Vi er temmelig langt unna.

Kommentar

Det var kulturpolitisk toppmøte i Arendalsuka. Tema: framtida, visjoner og mål. Det passet bra, regjeringen har varslet en ny kulturmelding, den første siden 2003. Den må jo fylles med noe. Så her var det bare å øse ut sine overordnede tanker og ideer. Alle partiene stilte til debatt med sine beste folk på området.

Det som overrasket litt, var at Fremskrittspartiet stilte med lederen for Fpu, Bjørn-Kristian Svendsrud. Det som overrasket enda mer, var at han var bedre enn kulturminister Linda Hofstad Helleland. Han fikk til og med skryt av Marit Arnstad, som representerte Senterpartiet i panelet. «De e bra vi har sånne bidrag. Vi træng ikke bare kulturpolitikk, vi træng tæmpratur i debatten!»

Det ser nemlig ut som de store partiene har glemt dette de siste årene. Fra å ha vært en materielt sett lite viktig, men likevel høyt ansett og verdsatt prestisjejobb, har kulturministerposten utviklet seg til å bli en slags «logistikkansvarlig i krysningspunktet mellom kultur og næring». Hva skjedde?

En periode var det vanlig å hente inn kulturpersonligheter som ministre til denne posten. Etter en stund ble alle enige om at det var en dårlig idé. De ble spist av byråkratiet, og fikk ikke kjempet gjennom sine prioriteringer i budsjettkamp med hardbarkede statsrådkolleger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I utgangspunktet var det en fornuftig utvikling, men nå har denne tankegangen fått totalt overslag. Slik det ser ut i dag, skal du aller helst ikke vise noen dypere interesse for kultur, det er mer enn nok å være en fremadstormende realpolitiker på spranget til et viktigere verv. Nå stilles det ikke andre krav til kulturministere enn at de skal kunne sjonglere i luften med mer eller mindre til gaveforsterkning eller Talent Norge.

Debatten er blitt helt utrolig flat.

Det var to stykker i panelet som klarte å løfte debatten. Den ene stiller ikke til gjenvalg på Stortinget, den andre ligger tynt an ifølge meningsmålingene - henholdsvis SVs Bård Vegar Solhjell og Venstres Sveinung Rotevatn.

Solhjell serverte en forløsende erkjennelse: Vi trenger ikke kultur, på samme måte som vi trenger helsetjenester og skole. Derfor må vi være gode på å fortelle hvorfor vi mener kultur er viktig.

Rotevatn klarte med et kort resonnement å ramme inn sine kulturpolitiske prioriteringer i et prinsipielt kunstsyn: Mange blander norske verdier med norsk kultur, men kultur er ikke noe som skal bygge opp under eller støtte det vi kjenner fra før. Det skal utfordre. Det han oftest blir utfordret av, er kunst og kultur som blir skapt på utsiden av de etablerte miljøene og institusjonene - derfor er disse særlig viktig å støtte opp under.

Det skal ikke mer til! Det er ikke nødvendigvis penger til det ene eller andre det handler om, men ideer. Og begrunnelser, slik at det blir meningsfylt å diskutere dem.

Kulturministerposten har potensial i seg til å være med å prege prosjektet til en regjering. Hva den vil med det norske samfunnet, og hvorfor. Helleland har slått et slag for brunost og vafler. Jeg er sikker på at vi kan bedre enn dette.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook