«Nokas» er «Heat» uten et eneste psykologisk portrett

Dyster, hardtslående, komprimert og tilnærmet dokumentarisk film - som neppe blir den siste.

||| FILM: Etter å ha sett Erik Skjoldbjærgs kompakte skytedrama, tenker jeg at det vil komme flere Nokas-filmer. Skjoldbjærg er først ute og kan enkelt og slående kalle sitt verk «Nokas», men dette er ikke nødvendigvis den ultimate filmen om Norges mest omtalte ran.

Imidlertid er det mye mulig at Skjoldbjærg og Alligator Film har laget den ultimate actionfilmen om det som skjedde på Domkirkeplassen i Stavanger  om morgenen 5. april 2004. Det er nemlig her det meste av handlingen finner sted.  

I starten flakker historien en del fram og tilbake i tid. Vi ser Kjell Alrich Schumann (Frode Winther) som tar en grundig dusj, med engangshansker på hendene, før han beveger seg ut i korridoren, der de andre ranerne gjør seg klare.

Kamera følger Schumann tett, svært tett og vi ser verden fra hans synsvinkel. Det snakkes lite, siden det meste allerede er sagt. Ranerne likner en gruppe soldater eller spesialpoliti som kjenner oppdraget til punkt og prikke, kledd i svart, fra topp til tå, inkludert finlandshetter og hjelmer.

Alle fester et hvitt teipbånd rundt armen til minne om William Ellingsen, David Toskas gode venn, som ble drept knappe to måneder tidligere. Klokka er tre. Om fem timer skal de elleve mennene rane Norsk Kontantservice.  

Vi følger også en av de ansatte i Nokas idet hun kommer på jobb, åpner hvelvet og starter arbeidsdagen. Også her følger vi denne ene ansatte svært tett. Skjoldbjærg og manusforfatter Christopher Grøndahl har gjort flere tydelige valg i sin tilnærming til stoffet.

Et av dem er å velge seg tre hovedsynsvinkler: ranerne, de ansatte og politiet. Alle tre gruppene filmes på nært hold, så nært at det føles klaustrofobisk og til dels forvirrende, noe det konstant bevegelige og småristende kameraet bidrar sterkt til.  

Før selve ranet, fylles en lastebil med madrasser, klær og andre gjenstander som inneholder ranernes DNA. Lastebilen settes deretter på tvers foran politiets garasje, madrassene dynkes i bensin og like etter står flammene ut av lasterommet.

Ideen virker som et vågalt stunt fra en krimkomedie. Hvorfor legge fra seg potensielt bevismateriale foran politihuset? Hvordan kan de være sikre på at alt tilintetgjøres? Allerede her ser vi den skarpe kontrasten mellom ranernes profesjonalitet og deres skjebnesvangre amatørfeil. Er det komisk? Absolutt, men ingen av de involverte synes det er morsomt.

Vi følger flere politimenn i forkant av ranet. Erik Håland (spilt av tvillingbroren Morten) er på patrulje, men skal spille en avgjørende rolle når ranet er i gang. Arne Sigve Klungland, operativ uteleder denne dagen, følges også tett i forkant og vi blir kjent med livet i politihuset gjennom hams bevegelser.  

Et annet virkningsfullt valg Erik Skjoldbjærg har foretatt, handler om selve filmspråket. Han sier i et intervju med Rushprint at «vi brukte blant annet dataspill som referanse i utformingen av kamerabevegelsene», noe som skaper en konstant uro der vi tvinges til å flakke med blikket.

Kamera ligger gjerne klistret ved siden av karakterens hode og det er vanskelig å skaffe seg overblikk. Hvorfor så stramt? «Fordi,» som Skjoldbjærg sier til Rushprint, «oversiktsbildet ikke passet inn i vårt billedspråk.» Jeg vil nok mene at dette valget av filmspråk er i strengeste laget, siden vi som publikum får mindre overblikk enn en hvilken som helst forbipasserende den morgenen.

Hvorfor Erik Skjoldbjærg? Hva gjorde at han takket ja til denne jobben? Grøndahls manus foreskrev bortimot ren action i halvannen time, mens Skjoldbjærg er mest kjent for sine psykologiske drama, ikke minst en «hvit» film noir om en lite munter svenske som vandrer søvnløs omkring i en nordnorsk sommerby.

Regissøren behøver selvsagt ikke å ha et motiv utover at det er en utfordring, en mulighet til å utforske filmmediet, noe han har gjort tidligere. Denne gangen har han også studert terrordramaet «United 93», som i likhet med «Nokas» er kompakt, «håndholdt» og klaustrofobisk.

Et annet likhetstrekk mellom de to filmene, er mangelen på filmstjerner. Vi finner stort sett ingen profesjonelle skuespillere i «Nokas», bortsett fra Frode Winther. Resten er plukket ut på grunn av utseende og fordi de virker naturlige i rollene. I begge filmene er dette gjort for å gjøre selve hendelsen til det sentrale, ikke stjernenes karisma eller karakterenes forhistorie.  

Hvorfor dette valget? Frykter Skjoldbjærg reaksjonene? Ønsker han å vise oss at en actionfilm om et spektakulært ran ikke behøver å glamorisere skurkene?

Det er en vanskelig oppgave Skjoldbjærg har gitt seg i kast med. Nokas-ranet er fortsatt et ferskt sår for mange, ikke minst Klunglands etterlatte, så hvorfor rippe opp i dette.

Er filmen forsiktig? Har man gitt etter for selvsensur? Tja. Ikke i selve effektene. Som action er filmen til tider hardtslående og effektiv i all sin dokumentariske dysterhet: Den rolige lyden av småsnakking, tunge pust og gnissende klær brytes brutalt av skarpe rop og tunge skudd fra AG3, maskinpistoler og revolvere.  

De filmatiske valgene og «koreografien» på Domkirkeplassen gjør som sagt filmen noe mer kaotisk enn nødvendig, men kunstnerisk sett vil jeg si at Skjoldbjærg er temmelig kompromissløs og det oppstår noen særegne øyeblikk, som når Schumann går omkring på Domkirkeplassen og de forbipasserende tror han er spesialpoliti.

Ved å la hele filmen handle om ransøyeblikket, har Skjoldbjærg imidlertid unngått det mange har fryktet, nemlig en glamorisering av ranerne. «Nokas» er «Heat» uten et eneste psykologisk portrett. Karakterene gjennomgår ingen utvikling. Hendelsen vil riktignok prege dem for livet, men vi ser bare hendelsen, vi får ikke vite noe om dem som mennesker og vi ser ikke konsekvensene - alt dette som livet handler om, og som vi liker å se på kino.  

Dette er valg det står respekt av, men samtidig vitner det om en nesegrus ærefrykt for filmen som medium, dets iboende evne til å glorifisere forbrytere og mordere.

Tanken er at kilometer med avisomtale og tv-reportasjer har mindre effekt enn en kinofilm som velger en tradisjonell tilnærming. Også ei bok som Hans Petter Aass og Rolf J. Widerøes «Dødsranet» er mindre provoserende enn en spillefilm, selv om bestselgeren tar med hver minste opplysning om ransmennene og deres hjelpere, også detaljer som kan skape medfølelse.

Sagt på en annen måte: Det vil komme flere Nokas-filmer.