Nøkkelromanens forbannelse

Hvorfor benyttet ml-forfatterne seg av et omfattende dekknavnsystem, spør Jon Rognlien og gir en rekke alternative svar.

NÅR MAN FORSØKER å ta rede på fakta og forhold i den norske ml-rørsla, støter man raskt på et kuriøst fenomen som tåkelegger feltet - et komplekst spill av falske identiteter, psevdonymer og fiksjoner. Det er velkjent at ml-erne benyttet dekknavn for å føre etterretningstjenestene bak lyset, men maskespillet strakte seg mye lenger. Hele den store veven som utgjør det maoistiske tekstuniverset er fullt av lumske snarer og falske flagg. Hvem skrev hva?Den ml-eren som hadde størst folkelig appell på 70-tallet var Hans Rotmo, leder for Vømmøl Spellemannslag. De solgte over 50.000 av første album, med flere låter på Norsktoppen. Rotmo gikk under navnet Kristian Schravlevold, og de andre i bandet hadde også psevdonymer. Sangene handlet om en fiktiv dal, Vømmøldalen, der Rotmo skapte et idealsamfunn. Ikke i den forstand at Vømmøldalen var noen kommunistisk utopi, men den var det ideelle åstedet for de kampene ml-tankegangen mente foregikk. Her stemte kartet med terrenget, fordi terrenget bare fantes på dette kartet. Rotmo skrev også en bok om dalen sin, «Vømmøl skuggsjå», på Per Sivle forlag - et dekknavn for partiforlaget Oktober.

SIVLEFORLAGET, SCHRAVLEVOLD og Vømmøldalen er tre små tilfeller på ulike nivåer i et omfattende dekknavnsystem som preget ml-rørsla i hele dens kvalitetstid. Sikkerhetsforanstaltninger gjorde at de enkelte kadere ikke skulle kjenne identiteten til fler enn høyst nødvendig, og derfor ble det benyttet dekknavn i alle større sammenhenger som sommerleire, distriktsmøter osv. Men også i de mindre lokallagsmøtene ble det etterhvert pålagt å benytte falske navn, fordi man var redd for romavlytting. En bivirkning av dette er at mange menige veteraner i dag ikke aner hvem de kjempet sammen med. Ingen å sende blomster til på sykehuset.Det var også vanlig å publisere artikler og bøker under falske navn. Her kan det være flere motiver. Noen ting ble skrevet av hemmelige medlemmer, folk det ikke var meningen at allmenheten skulle vite var ml-ere, såsom Tsjekkoslovakia under jernhælen av «Per Lund» og «Åse Berg», i realiteten Erling Kielland og Gunhild Isachsen. «Per Lund» var dessuten en ivrig bidragsyter i Røde Fane og med på å skrive Krig i vår tid sammen med Pål Steigan, Egil Fossum og Per Gunnar Gabrielsen. Han var også en av de to Oktober-ansatte Kapitalen -oversetterne, men da den kom ut, i 1983, var han ikke lenger Per Lund. Tiden for skjulte medlemskap var over.

MEN OGSÅ VELKJENTE ml-ere som Tron Øgrim, Pål Steigan og Sæmund Fiskvik heiste rare flagg på skutene sine. Her kan hensikten umulig ha vært å late som man ikke var ml-er. Øgrim skriver digert om litteratur under navnet «Karl V Han» i Røde Fane 8-1980. Alle som har lest noe av ham på forhånd merker kjapt at det er han som skriver - både gjennom det eksotiske ordvalget, stavemåtene og ikke minst den utstrakte bruken av kursiv. Alt som er viktig skal utheves med kursiv i det Øgrim skriver. Motivet for å velge navnet «Karl V Han» er ikke selvforklarende. Kanskje det er en science fiction-helt? Man kan derimot lettere ane et motiv for et av hans andre psevdonymer: Myntzer. Navnet spiller på den tyske teologen og bondeopprørshelten Thomas Müntzer som var aktiv på begynnelsen av 1500-tallet. En artig tekst Øgrim skriver under dette navnet, er etterordet til Ismail Kadares Bryllupet , utkommet på Oktober forlag i 1972, «med støtte fra Det Norske Studentersamfund». «Myntzers» etterord er ekspertuttalelser om Albania og forsøk på å forklare ting for norske lesere som de kanskje synes er litt merkelige, ikke bare i romanen, men i det Albania de skal møte når de etterhvert kommer seg på pilgrimstur med Vennskapssambandet:«Albanere liker ikke skjegg. De foretrekker at folk er glattbarberte i ansiktet. Samtidig legger unge radikale menn i norden seg til barter og praktfulle fullskjegg. Følgelig finner skandinaver på snarvisitt det hele litt latterlig, og mumler om «puritanisme» og «småborgerlighet».Nå har alle ting som regel sin årsak. Første gangen jeg spurte albanere, fikk jeg personlig forsiktige svar av typen »enklere å holde rent». Dette er sjølsagt i og for seg sant nok, særlig i et land der kunnskaper i moderne hygiene spres for første gang. For øvrig har jeg sjøl hatt skjegg og veit at det godt kan holdes reint med skikkelig vask. Så noe fullgodt svar er det ikke.Den egentlige grunnen er at de fleste religiøse overhodene hadde skjegg.»

HVA MENTE ØGRIM med å ikle seg den gamle bondeopprørerens navn? Og hvorfor tar kumpanen Pål Steigan navnet Hallvard Gråtopp når han utgir heftet Hva er revolusjonær taktikk i 1978? Den opprinnelige Gråtopp var også bondeopprører, på 1400-tallet i Norge, men navnet var dessuten blitt brukt som psevdonym av NKP-er Ivar Digernes da han utga en pamflett om Quisling i Sverige i 1942. Dette bildet blir enda mer sammensatt ved at trønder-mls sterke mann, Sæmund Fiskvik, gjerne signerte artikler med «Kark». Ble også Kark oppfattet som bondeopprører? Kanskje dette bare er en lek med utskiftbare masker, et uttrykk for den senmoderne tilstand der tilhørighet kan overskrives av rene språkhandlinger: Jeg tar klassestandpunkt, altså er jeg proletar. Men kanskje det også er uttrykk for en strategisk beskjedenhet. Disse gutta skriver enorme mengder tekst og vil framtre som autoriteter på en rekke områder. Flere områder enn det er lett å akseptere at noen enkeltperson kan være så mye ekspert på! Øgrim - nå også ekspert på skjegg og albanske tradisjoner? Hvis han hadde skrevet dette under eget navn, ville man fort kunne tenke at dette bare var noe han hadde hørt , ikke noe han egentlig visste. Kanskje psevdonymbruken tjener som et slags omvendt bull-shit-filter, slik at leseren skal gi tekstens innhold en sjanse den ikke ville fått dersom man visste at den var enda et produkt fra Øgrim som noen år senere skriver sci-fi under dekknavnet Erik Austey? Bare tullball? Øgrim, Austey, Myntzer, Han og sikkert mange andre rare navn.

MEN KANSKJE DET IKKE bare dreier seg om det omvendte bullshit-filteret som skal sikre at disse skrevne ord ikke går rett i spam-mappa? Kanskje dette psevdonymregimet også handler om å unndra seg ansvar for det man sier, skriver og gjør? Det kan se ut som om det er et aspekt ved den utstrakte og inkonsekvente dekknavnbruken i de nyeste bøkene av Tor Obrestad og Espen Haavardsholm. Her stokkes identiteter sammen i en ubegripelig smørje av dekknavn, liksomnavn, fornavn, nøkkelnavn og reelle navn. En leser har mer enn nok å gjøre med å gjette hvem som er hvem, men dessuten må man prøve å forstå hvilke kriterier forfatterne har lagt til grunn for å plassere de ulike figurene på akkurat det nivået av ugjenkjennelighet. Slik blir det umulig å lese bøkene som romaner. Samtidig duger de ikke som historiske dokumenter, selv om f eks Obrestad kommer med avsløringer av ganske mange drøye aktiviteter utført av norske ml-ere. Ikke han selv, naturligvis. Han er borte i tåkedotten. Se også side 52