Nokon kjem til å lese

HØRT EN HØYRE-LEDER

snakke vakkert om nynorsk litteratur i det siste? Låter litt pussig, ikke sant? Omtrent som SV-ere som priser oljeindustrien eller noe. Men det er altså bortimot fast takst for tida og hver gang det skjer, blinker det rødt i lokalene til Noregs Mållag. Der i gården vet de nemlig at overdreven begeistring for Sivle, Fløgstad og Fosse fra dannet Høyre-hold, varsler nok et snikangrep på målet.

Særlig sidemålet.

For den nynorske skjønnlitteraturen, med alle sine praktfulle gloser (lagnad, sa dei, vørdnad, allheim, frendelaus, bladfyk, sidebrok) er for tida det rene brekkjern mot sidemålsopplæringen i skolen.«Sidemål» er her som vanlig det som på bokmål heter en eufemisme, og på nynorsk ei omskriving - og betyr utelukkende nynorsk. Når statsråder fra Grefsen og byrådsledere fra Smestad går opp i fistel over nynorsklitteraturens uforliknelige skjønnhet, er det, vet målfolket, for å kødde med sidemålsopplæringen.

SÅNN HENGER DET

sammen: Siden det ikke på lang, lang tid er mulig å kvitte seg med hele sidemålsmaset - her snakker vi om et Høyre-prosjekt som gjør EU-medlemskap til lett match i forhold - er målet å gjøre sidemål (nynorsk) til et rent lesefag og ikke et skriftlig et.

Konspiratoriske sinn, og dem er det jo noen av i målkretser, aner at det på sikt er mye lettere å droppe et muntlig enn et skriftlig fag. Når alt kommer til alt, kreves det ikke så mye trening for å lese nynorsk, det er skrivingen som er vrien. Og ting som er lett, behøver man jo ikke undervisning i. Sånn på sikt.

FOR ØYEBLIKKET

er altså statsråd Kristin Clemet og byrådsleder Erling Lae de fremste elskere av nynorsk skjønnlitteratur i landet. De, og halvparten av elevene i videregående skoler i Oslo. De skal nemlig slippe nynorsk skriftlig som en prøveordning, i bytte mot masse Sivle, Fløgstad og Fosse. Et mer populært, enkelte vil si populistisk, forsøk skal man lete lenge etter. Her snakker vi om vill jubel og noe så litterært gagnlig som varslede bokbål, fyrt opp med den beryktede «Nynorsk mordliste», som ordlista formodentlig stadig heter blant de videregående.

For et forsøk er det og skal så forbli, ifølge statsråden, som ene og alene har lykksaliggjort Oslo-elevene i forskningsøyemed. Forskerne skal finne ut hvorfor elevene i hovedstaden hater nynorsken så intenst. Gøyal tanke. Fordi de må lære den, kan ikke-forskere tippe.

NÅ VIL KJENNERE

av nynorsk litteratur på ingen måte bli beroliget av påstanden «det er berre forskning». Den replikken er det ofselege gjennomgangstemaet i Edvard Hoems smått klassiske «Kjærleikens ferjereiser» og der varsler den ikke godt. Og sånn rent forskningsmessig kan man jo tenke seg tøffere utfordringer enn å finne svaret på dette: hva vil du helst, o du kvisete søttenåring, bøye verb eller lese Are Kalvøs siste?

For smarte Oslo-elever gjelder det uansett heretter å være skikkelig interessert i nynorsk litteratur. Den eneste måten de kan redde etterfølgerne sine fra sidemålets grusomheter i byen, er jo å gjøre forsøket til en suksess. Fins det så mye som et grann solidaritet i dem, kommer kjekk Oslo-ungdom de nærmeste åra til å stråle av fryd over «Berre ein hund» og «Melancholia II». Skjønt. Gymnaselever. Solidaritet. Ikke noen helt selvsagt kobling, kanskje.

MEN IKKE SKAL

det så heftig litteratur til, for å slå ei mordliste og noen svake verb. Og Høyre-lederne har jo helt rett i at den nynorske litteraturen er så bra! Selvsagt kommer forsøkselevene til å like Jon Fosse mye bedre enn grammatikken hans.

Altså er det grunn til å tro at nynorskforfatterne vil fungere som en slags trojansk hest, den tillitvekkende kamuflerte fortroppen som bærer med seg en kommende undergang. Men hvis Oslo-forsøket dermed er beretningen om et varslet mord, det reneste bestillingsdrap på sidemålet, blir spørsmålet rimeligvis den gamle tv-klassikeren «Kven skaut?».

Statsråden? Generasjoner av nynorskhatende Oslo-elever? Eller er skurken som vanlig bare en helt alminnelig og engelsktalende cowboy?

FOR DET MÅ SIES,

i forhold til den radikalt endringsglade statsråden, tar sidemålsforsvarerne seg noe konservative ut. Visst har de loven på sin side og en fager kulturarv, men det siste hadde for så vidt latinen også. Og rett nok har selv ikke Unge Høyre ennå beskyldt sidemålet for å ha tatt livet av noen, men en og annen liten Marius eller Jonas har rimeligvis svettet fælt over mordlista. Elever som har det sånn, får fryktelig lite sympati fra raddis-hold, når det er sidemålet de strever med.

Og mer enn noe er det vel tida og det som heter den allmenne språkutviklinga - engelsk, altså - som gjør livet farlig for sidemålet. «Lagnad, sa dei.»

Nå ja. Det er berre forskning. Og velfortjent åtgaum for Jon Fosse og co., fra i det minste ett kull Oslo-elevers side. Hvem vet, kanskje det ikke gjør så mye om de tror det språket han skriver egentlig er svensk?