180 MILLIARDER: Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen har bedt om 180 milliarder kroner ekstra over 20 år for å holde forsvarsevnen på dagens nivå. Landsmøtene i både Høyre og Frp vedtok nylig at forsvarsutgiftene skal opp på to prosent av bruttonasjonalproduktet, slik NATO har bedt om. Foto:  NTB Scanpic
180 MILLIARDER: Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen har bedt om 180 milliarder kroner ekstra over 20 år for å holde forsvarsevnen på dagens nivå. Landsmøtene i både Høyre og Frp vedtok nylig at forsvarsutgiftene skal opp på to prosent av bruttonasjonalproduktet, slik NATO har bedt om. Foto:  NTB ScanpicVis mer

Nokså stille har Norge gått fra fredsnasjon til krigerstat

Bak ligger en kald kalkyle av hva som tjener vår egen sikkerhet. Det er tinnsoldatens dilemma.

Kommentar

I H. C. Andersens eventyr «Den standhaftige tinnsoldat» klarer helten - som bare har ett bein - seg gjennom en serie av livsfarlige hendelser før han blir tatt av flammene i kakkelovnen. Tinnsoldatens grunnproblem var at han mistet kontakten med sine allierte, kontrollen over sine omgivelser og dermed styringen av egen skjebne. Det har tydelige likhetstrekk med småstatens problemer i en farlig verden. Uten pålitelige allierte, et troverdig forsvar og vilje til å finansiere avansert krigerteknologi, vil Norge stå nokså alene i en tid der truslene øker. Slik er i hvert fall tankegangen bak den pågående politiske offensiven for en betydelig økning av nivået på forsvarsutgiftene.

Forsvarssjefen har bedt om 180 milliarder ekstra over 20 år for å holde forsvarsevnen på dagens nivå. Landsmøtene i både Høyre og FrP vedtok nylig at forsvarsutgiftene skal opp på to prosent av bruttonasjonalproduktet, slik NATO har bedt om. I 2015 utgjorde disse utgiftene 1.4 prosent av BNP. Det er beregnet at forsvarsbudsjettet må øke med nærmere 60 prosent i perioden 2015 - 2025 for å utgjøre to prosent av BNP i 2025. En slik økning er neppe realistisk, men et økonomisk taktomslag til et høyere utgiftsnivå, er politisk sannsynlig. Også Arbeiderpartiet vil være med på det toget. Det som sjelden blir drøftet er hvilke krefter som har ført oss dit. Norge har nå et forsvarsbudsjett som er like stort som i Polen og Nederland, og vi er blitt en betydelig eksportør av militærmakt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En viktig grunn til at militær makt blir dyrere, er prisen på avansert teknologi. Det er stor betalingsvilje for utstyr som gir et teknologisk overtak, selv om overtaket er marginalt. I krig er det nest beste ikke godt nok. En rekke studier viser at prisveksten på forsvarsmateriell ofte er det dobbelte av annen prisutvikling

Les også: Det nye trusselbildet.

Hovedgrunnen til økningen i forsvarsutgiftene er likevel politisk. Forsvarsanalytikere peker på at NATO er svekket og splittet, og med ujevn vilje til å bistå i mulige konflikter eller kriger. I en rapport om forsvarets framtid skriver tidligere forsvarssjef Sverre Diesen og Alexander William Beadle: «Behovet for et norsk militært forsvar i våre nærområder øker først og fremst på grunn av økende usikkerhet rundt utsiktene for alliert støtte, som gjør at Norge må ta et større ansvar for egen sikkerhet i fremtiden».

Det ansvaret som beskrives her handler ikke bare om et moderne forsvar på norsk jord, men like mye om å ta aktive militære roller i internasjonale kriger og konflikter. Det har skjedd en dramatisk utvikling i det norske synet på deltakelse i utenlandsoperasjoner, både når det gjelder omfang og viljen til å bruke våpnene. Endringene dokumenteres i en ny militær studie utført av statsviteren Gabriel Husby for Forsvarets stabsskole («Norske kampfly i krig. Bombing på klare betingelser?»). Mens norske kampfly bare fløy «hull i luften» over Balkan, bombet de Gaddafis egen bunker i Tripoli. I alt slapp norske fly 600 presisjonsstyrte bomber over Libya. Utviklingen viser en tydelig oppmykning i de norske restriksjonene på bruken av kampfly. Husby mener dette skyldes at norske politikeres toleranse for maktbruk har økt, mens terskelen for å bruke militærmakt som utenrikspolitisk instrument er blitt lavere. Vi er ikke lenger med i konfliktene i perifere eller symbolske roller, men som en alliert som kan levere tellende militære effekter. På godt norsk: Vi bruker våpnene vi har. Tanken er at dette er en militær innskuddskapital som skal gi avkastning i form av alliert hjelp ved en konflikt i våre egne nærområder.

I de fjerne krigsområdene er uttellingen dårligere. I et forord til studien nevnt over, skriver oberstløytnant og redaktør i «Militære studier», Tormod Heier, at «forsvaret taper for tiden flere kriger enn det vinner». Oberstløytnanten er tydeligere enn de aller fleste politikere når han fortsetter: «I løpet av de femten årene som har gått siden 9/11 har norske myndigheter, sammen med våre allierte, fremdeles til gode å omsette de militære seirene til en form for politisk uttelling som gir samfunnsmessig stabilitet i de landene vi har valgt å invadere. Til tross for dette eksporterer Norge militærmakt som aldri før».

Til sammen viser dette at det norske forsvaret er utfordret fra tre sider: Økt sikkerhetsbehov hjemme, skarpere deltakelse i fremmede kriger og en særegen prisøkning på avansert materiell. Det er dette som gjør Norge til en krigerstat.